-Jeg kommer til deg, Joralf, fordi jeg ikke lenger orker å dokumentere menneskers lidelse, sier Margreth Olin i filmen Mannen fra Snåsa.

Som tenåring fikk jeg små blad fra Misjon bak jernteppet i postkassa. Der fant jeg grusomme skildringer av mennesker som ble torturert for sin tro og sine meninger. Jeg husker jeg gråt vilt og uhemmet, at mamma banket på døra til rommet mitt og ba meg holde opp. At jeg tenkte: -Er verden så ille, da vet jeg ikke om jeg vil være her. Så sa jeg opp abonnementet.

I videregående var 2. verdenskrig pensum. Hvordan var det mulig at nærmest et helt folk, i dette tilfelle Tyskland, kunne godta eller også utføre grusomme handlinger på millioner av uskyldige? Min tillit til menneskeheten ble tynnslitt. Ikke bedre ble den etter å ha lest om Stanley Milgram og hans eksperiment (1963). Det viser at seks av ti (helt normale) mennesker lytter mer til en autoritet enn til sin samvittighet. Lydigheten mot en hvit frakk eller en uniform er større enn medfølelsen med et offer som lider og ber om nåde.

Tidenes verste kjernekraftulykke skjedde i 1986 i Tsjernobyl. Jeg fulgte med på all slags informasjon. Ungene mine måtte vokse opp uten sopp, geitost og lammekjøtt. Frykten for den usynlige giften gjorde en tid livet mitt uvirkelig og vondt.

Så kom Håkon, Skipper`n og mitt tredje barn, med Downs syndrom. Det var en merkelig gledessorg. Men den største smerten var (og er ikke) vår funksjonshemmede sønn. Den største smerten står statistikkene for, de som påviser at de fleste fostre med Downs avlives. Jeg har sluttet å lese slikt.

Noen ganger gjør det vondt å vite. Veldig vondt. Men, jeg funderer likevel på om den smertelige kunnskapen ofte er den viktigste?

For Margreth Olin har, med smerte som bakgrunn, skapt en stor film som styrker troen på godheten. Historiene fra Misjon bak jernteppet er i dag mitt bakteppe når jeg holder fanen høyt for ytringsfrihet. Migram-eksperimentene viser meg at ingenting er viktigere enn nestekjærligheten. Frykten for miljøgiftene på 80-tallet førte til atskillige avisinnlegg og et miljøengasjement i dag. Og lille Håkon gjennomrystet mine menneskeverdidealer slik at de gled fra hjernen og nedover, på rett plass, i hjertet mitt.

Skipper`n drar land og strand rundt for at fattig ungdom fra KwaZulu Natal i Sør-Afrika skal få mer kunnskap, jobb, mat og helse. Et utdanningsfond på en million er målet (det er fremdeles noen hundretusen som gjenstår). Sju unge menn har alt begynt på kunnskapens vei ved hjelp av Impande (før kalt Gamalakhe)-fondet.

Jeg håper det de får vite som er vondt å vite, blir forvandlet til gode handlinger. Til beste for deres brødre og søstre i Sør-Afrika og for verden forøvrig. Det blir spennende å følge dem!

Elisabet

Vil du bidra til at Impandes utdanningsfond vokser? Kontonummeret er 9365 20 08141. Alle midler går uavkortet til fondet.

Vil du vite enda mer? Se impande.com