4. infobrev

26. oktober 2013

Ensomhet
De siste ukene har vært svært hektiske. Det går i snekring på dagtid, båtarbeid på ettermiddag/kveld og noen hektiske kvarter på PCen før leggetid. Må innrømme at oppgavene er flere enn tida som er til disposisjon. Det får noen konsekvenser som ikke er helt opplagte. Blant annet en form for ensomhet som skyldes at man hele tiden surrer rundt i sin egen lille verden. Fanget inn i et prosjekt der ingen andre enn meg alene kan gjennomføre det.

Et av de første spørsmålene som kommer opp når folk virkelig skjønner at jeg skal være alene på havet i drøye ni måneder, er: Blir ikke det veldig ensomt? Ingvild, eldste datter, psykolog og således fagperson, sa ganske tidlig: Du vet du kan bli gal, pappa? Etter slike utsagn blir man jo litt tankefull.

I en tung periode i livet mitt, gikk jeg til psykolog. Der kom dette med ensomhet raskt opp på dagsorden. Jeg fikk i oppgave å finne ut av og skrive ned de mest ensomme øyeblikkene i livet mitt. Slik dukket både opplevelser fra barndommen opp og erfaringer fra de seneste årene. Egentlig mange flere øyeblikk enn jeg hadde tenkt. Derfor ble det interessant å forsøke å kategorisere dem.

Barndomsopplevelsene knyttet til ensomhet, var naturlig nok et resultat av fravær av de jeg var glad i. I 3-årsalderen opplevde jeg at mor reiste på seminar til Finland et par uker. Det var ikke enkelt å takle for en liten gutt som aldri hadde vært borte fra moren sin. 6 år gammel ble jeg liggende på sykehus 7 mil fra hjemstedet og fikk kun ta i mot besøk en gang i uka, slik det var den gangen. Ensomhetsfølelsen og dramatikken som utspant seg da jeg prøvde å rømme fra sykehuset, glemmer jeg nok aldri. Og naturligvis, da lillesøster (6 år yngre enn meg) ble født og jeg ble sendt bort til en onkel og tante. Følelsen av å bli satt til side når noe viktig skulle skje, kom på toppen av savnet etter mor, far og storesøster. Det mest prosaiske eksemplet på slik type ensomhet, som kanskje mest kan forbindes med savn, var sorgen over å skulle flytte fra min «elskede» Roy da jeg var elve år. Nabobikkja som jeg så og si vokste opp sammen med!

En helt annen følelse av ensomhet fikk jeg erfare gjennom smerte. Både fysisk og psykisk smerte. Når smerten blir intens, er du helt alene med den.

Den psykiske smerten forbinder jeg med noe så banalt som frykten for å bli jult opp av en eldre gutt som hadde lovet meg juling. Etter å ha sneket meg til og fra skolen i flere uker, var det en befrielse da han endelig fikk kloa i meg og rundjulte meg. Følelsen av å være alene forsvant da det ikke lenger var noe å være redd for. Det å stå i konflikter oppleves psykisk smertefullt og er som regel en ensom opplevelse!

Kanskje er ensomhetsfølelsen enda sterkere når den fysiske smerten slår inn for alvor. Etter å ha stukket det meste av hånda ned i en fakkel bestående av flytende stearin, var smertene uutholdelig i 8-10 timer etterpå. Det samme skjedde etter å ha stupt rett inn i en klase med brennmaneter slik at hele kroppen ble forbrent. Uten smertestillende og adekvat behandling den gang, ble det en hvileløs vandring rundt i rommet i timevis til jeg til slutt sluknet av utmattelse og trøtthet. I min ensomhet visste jeg at dette kan ingen ta fra meg. Dette er jeg alene om. Vil tro mange kjenner seg igjen.

Ensomhet kan sikkert kategoriseres på mange flere måter, men jeg skal bare ta for meg en variant til. Og det er nok den form for ensomhet jeg tror vil bli min største utfordringen når det gjelder jordomseilingen. Det er ensomheten som inntrer når du skjønner at det forferdelige eller fantastiske du har opplevd, ikke forstås av andre.

Faren min var ikke så flink til å fortelle oss barna om sine opplevelser. Og særlig ikke fra krigen. Men hvis han ble sittende sammen med jevnaldrende som hadde delt mye av de samme opplevelsene, kom tunga fort på glid. Det samme kjenner jeg igjen selv. Siden barna mine ikke har den samme referansebakgrunnen som meg, blir det for krevende å fortelle. Men treffer jeg en kollega fra gamle dager, da kommer praten fort i gang.

Derfor må på en måte ensomhetsfølelsen være noe av det tøffeste for dem som overlevde Utøya. Det er ikke mulig for oss andre å forstå hva de enkelte ungdommene opplevde der ute. Langt mindre å ta det inn over oss! Derfor må de for alltid leve «alene» med disse grusomme bildene inni seg. Når alle venner, familie, terapeuter og hva det måtte være, har gått hver til sitt for kvelden, er bildene der fortsatt. Slik tror jeg også vi finner årsaken til at så mange krigsopplevelser har gått i graven uten å ha blitt fortalt. Man hadde erfaringer som var umulig å formidle rett og slett fordi det ikke fantes noen felles referanse i samfunnet som gjorde at de kunne bli forstått. Da var det lettest å tie.

Jeg tror naturligvis ikke at jeg vil bli fanget inn i ensomheten på grunn av grusomme opplevelser. Men kanskje tvert i mot? Etter seilasen til Svalbard husker jeg hvor til kort jeg kom når det gjaldt å formidle opplevelsene til andre. Når du sitter med en nærmest ubegrenset mengde av erfaringer og hendelser som du gjerne vil dele med andre, vil du fort ta stor plass i en sosial setting. Alt for stor plass hvis du i det hele tatt skal få formidlet en brøkdel av det du har opplevd. Hvis du i tillegg har et sterkt «kjærlighetsforhold» til det du har opplevd, vil du naturligvis bli påvirket når du opplever at de rundt deg heller vil snakke om andre ting. Må innrømme at ensomhetsfølelsen da gjør seg gjeldende.

I dette prosjektet vil fraværet av de jeg er glad i, psykisk smerte gjennom det å holde ut og kanskje fysisk smerte i tilfelle skader, være faktorer som nok vil trigge ensomhetsfølelsen. Men det jeg frykter mest, er den ensomheten som oppstår hvis jeg ikke klarer å formidle det fantastiske ved å seile på havet. Og ikke minst hva som vil skje etter seilasen i så måte: Vil jeg gå å bære på ni måneders fantastiske opplevelser i ensomhet fordi det ikke finnes noen referansebakgrunn for andre til å forstå?

Slik kan man altså filosofere litt over begrepet ensomhet. Noen kommentarer?

Neste infobrev blir nok litt mer jordnært, eller hur? Nettsida Leviata.no er forresten oppe og går. Stor takk til brødrene Amund og Eivind Lie Nitter som har hjulpet meg i gang. Sida er fortsatt litt tynn, men det skal rettes på i de nærmeste ukene.

Høres!

Jan Eirik
jordomseiler in spe