Denne uka nådde jeg en viktig milepæl i livet. Og det til og med på fredag den trettende. Får håpe det ikke har noen symbolsk verdi for årene framover!
La meg starte med begynnelsen. Nemlig året 1965 i Homansbyen i Oslo. Familien vår flyttet fra Stjørdal til Oslo den sommeren. Det var stort for en elleveåring å plutselig befinne seg midt i den byen han allerede hadde forstått var landets maktsentrum. Med konge, storting, regjering og det meste ellers som telte noe bare noen kvartaler unna på den ene sida. Og skøytebanen Bislett et par hundre meter unna på motsatt side.
Det var likevel ikke det største, Det gjeveste var at jeg fikk meg jobb! Timelønna var ikke mye å skryte av, selv på den tida. To kroner timen ble til knappe noen og tredve kroner i uka siden jeg sluttet på skolen litt tidligere på lørdag og derfor kunne jobbe lenger enn de to-tre timene jeg fikk med meg hver ettermiddag etter endt skoledag.
Men selve jobben var fin. Jeg var visergutt hos bokhandler Windju Simonsen. Butikken lå helt nederst i Hegdehaugsveien vis a vis det som fortsatt et par år het Oslo offentlige lærerskole og som i dag er Litteraturhuset. Jeg var ofte over der og leverte bøker, papir og annet som ble kjøpt fra butikken «vår». Likevel var det mer stas med leveranser litt lenger unna. Da kunne jeg nemlig bruke sykkelen min!
Det var plass til flere bokpakker på bagasjebrettet og mest hektisk var det hver gang det kom ut et nytt bind av Grimbergs verdenshistorie som ble gitt ut i 3.dje reviderte utgave i årene 1965-1967. Folk abonnerte på på disse 22 bøkene og fikk dem levert på døra etter hvert som de kom ut fra forlaget. Når en nytt bind var på plass i butikken, visste jeg at det var nok å gjøre flere uker framover.
Selv om det nå er mange år siden sist jeg hadde en sjef, husker jeg veldig godt hvordan det var å møte sjefen den første gangen. Og selveste Windju Simonsen sto det respekt av! Det hadde jeg skjønt fra første stund. Han hadde sitt eget kontor oppe på galleriet (ja, det var faktisk et ordentlig galleri bakerst i butikken). Der kunne han sitte og overvåke og følge med på at alt foregikk som det skulle nede i butikken. Hvor mye han fulgte med, skal jeg ikke si. Kanskje var det mest vi som jobbet der som var overbevist om at han hadde full oversikt.
Det var en stor ære de få gangene Windju Simonsen kalte meg opp til kontoret sitt. Første gangen var naturligvis da jeg søkte om jobb. Han syntes nok jeg var i yngste laget, men jeg skulle få prøve meg. At en voksenperson utenfor egen familie ga meg tillit og var villig til å satse på at jeg kunne utføre de oppgavene jeg ble satt til. Det var stort!
Andre gangen var etter at jeg hadde jobbet noen uker. Prøvetida var over og det var en spent gutt som skulle opp på galleriet igjen for å treffe sjefen. Men det virket som om Windju Simonsen hadde glemt hvorfor jeg var der. Han spurte meg isteden om jeg likte å lese. Deretter begynte han å fortelle om de forskjellige bøkene som nærmest tapetserte veggene på kontoret. Alle bøkene hadde grønne rygger som foruten boktittelen og forlagets logo, var dekket med speiderliljer. Han lurte på hvilke bøker jeg likte best og jeg svarte selvfølgelig som gutter flest på min alder i midten av 60-årene: Tarzan! Da pekte han opp i hyllen hvor alle Tarzanbøkene sto etter hverandre og sa at jeg kunne velge meg ut en til odel og eie. Da jeg sto der med boka i hånden, kom det liksom litt tilfeldig: Du er ansatt!
Siden ble det ikke så mange besøk hos sjefen oppe på galleriet, men hver gang var en opplevelse for det resulterte som regel i at jeg fikk ei ny bok. Men om jeg ble glad, kunne jeg ikke fri meg fra en følelse av at Windju Simonsen til tross for sitt snille vesen egentlig var litt trist. Hvorfor skulle jeg skjønne mer av etter hvert.
Det hadde seg nemlig slik at Windju Simonsen hadde drevet eget forlag helt siden slutten av 1920-tallet. Han var særlig opptatt av å etablere en lesekultur blant barn og var i mange år Norges ledende barnebokforlegger. Flere norske forfattere fikk også starte i hans forlag.
Siden det i motsetning til i dag, visstnok var gutter som leste mest den gangen, var det guttebøker det ble satset mest på. Mest kjent er utgivelsen av Tarzan-bøkene. Jeg tror jeg har lest hver eneste en av dem!
Gyldendal og andre store, norske forlag la merke til Windju Simonsens suksess og oppdaget dermed også potensialet i dette markedet. De utkonkurrerte snart det vesle forlaget hans med utenlandske oversettelser til dumpingpris. Men ikke nok med det: De store forleggerne lyktes å stemple bøkene hans som annenrangs og triviell litteratur. Etter hvert klarte de også å få litteraturhistorikerne over på sin side. I Sonja Hagemans Barnelitteratur i Norge, 1914-1970 er Windju Simonsens forlag rett og slett ikke nevnt!
Dette er heldigvis rettet opp i Norsk Barnelitteraturhistorie som kom ut i 1997. Litteraturforskere i dag mener at det som kom fra Windju Simonsens forlag slett ikke var noe dårligere litteratur enn det de store forlagene leverte på den tiden. Synd at Windju Simonsen ikke fikk den oppreisningen i levende live. Ikke rart han virket litt resignert og trist!
Vel, det ble mye om den første jobben min. Siden ble det å gå med avisa, kjøre møbler, kjøre buss osv. osv. Alltid ved siden av det jeg egentlig skulle gjøre: Skole, studier og til og med i tillegg til jobben…
Den viktige milepælen på fredag? Ja, det var sant. Da fikk jeg min første pensjonsutbetaling fra NAV. Etter 51 år i arbeidslivet. Må innrømme at det var et høydepunkt! Selv om det nok blir litt jobb fortsatt, ved siden av…
Vel overstått helg!
Jan Eirik
Synes du Ukas høydepunkt er verdt å lese? Hvis du ikke allerede bidrar til Impandes utdanningsfond, må du gjerne omsette verdien i et bidrag. Se leviata.no og klikk på Bli giver.
