Jeg synes alltid dagene går så fort når jeg er på reise. Inntrykkene blir mange og det er som om det å skifte oppholdssted akselererer tiden.

Torsdag seilte jeg fra Utsira og inn til Stavanger. Etter to dager i Stavanger, tok jeg i går kystbussen til Haugesund for å hente «følgebilen» min. Da var det naturlig å ta turen bortom Sissel og Ole Andreas i Sveio. Det ble til en trivelig lørdagskveld med gode samtaler, mat og drikke før jeg i dag kjørte bilen tilbake til Stavanger. Nå sitter jeg ombord i Leviata igjen og skal skrive Ukas høydepunkt.

Under slike forflytninger fra sted til sted, blir tiden spekket med nye inntrykk og opplevelser kontinuerlig. Det føles hektisk, spennende og levende. Merker at jeg godt kan like det!

Men det helt motsatte er heller ikke å forakte. De 12 dagene Leviata lå fortøyd til kai i sørhavna på Utsira, skjedde det ikke så mye ytre sett. Men freden og roen som seg innover meg de dagene, kommer jeg ikke til å glemme. Turene i utmarka, den kraftige kulingen fra nord, sauene og kyra på beite. Ingen heseblesende opplevelser, men ekte tilværelse på sin måte!

Men rett skal være rett: Jeg fikk jo med meg feiringen av 17.mai på Utsira. Men selv den var mer avdempet, rolig og mindre stressende enn jeg kan huske å ha opplevd andre steder.

Med tanke på hva denne dagen står for i en stadig mer urolig verden, tar vi den kanskje for selvfølgelig? Men det er jo slett ingen selvfølge at vi er et fritt folk. At vi kan si og mene hva vi vil. At politikerne må rette seg etter våre valg og ikke omvendt. Og at vi tross enkelte skjevheter, både har sosiale og økonomiske nettverk som fanger opp de fleste av oss om vi av ulike grunner ikke fungerer optimalt.

Fritt omskrevet var dette noe av innholdet i 17.maitalen på Utsira.

Folketoget som fulgte, gikk til Utsira kirke der det var kransenedleggelse ved minnestøtta til en av øyas falne under krigen. Deretter var det gudstjeneste som i sin helhet ble gjennomført av Utsiras barne- og ungdomsskoleelever. En tradisjon som også gjelder julaften.

Denne ordningen har rett og slett sin årsak i at øya ikke har egen prest. Derfor har barna og ungdommen blitt overlatt ansvaret. Det nærmeste presten kommer deltakelse under gudstjenesten, er en skriftlig hilsen fra ham som de leste opp. Den måtte vel nærmest betraktes som dagens preken.

Det var en verdig og inkluderende gudstjeneste. Både innvandrerbarn og psykisk utviklingshemmede deltok. Alle fylt av barnslig, ungdommelig nervøsitet og alvor stilt overfor oppgaven. Men etter hvert mer og mer preget av glede og stolthet over en vellykket gjennomføring som utøverne ganske sikkert allerede fra første tekstlesning så avspeile seg i våre ansikter i kirkebenkene.

Som seg hør og bør også i landets minste kommune, samlet bygda seg etter gudstjenesten på kommunesenteret til lapskaus, pølser, kaker og kaffe. Og naturligvis var det leker for barna, de som ikke var mest opptatt av å få mere is…

Jeg håper 17.mai også ble ukas høydepunkt for dere?

Vel overstått helg!

Jan Eirik

Synes du Ukas høydepunkt er verdt å lese? Hvis du ikke allerede bidrar til Impandes utdanningsfond, må du gjerne omsette verdien i et bidrag. Se leviata.no og klikk på Bli giver.