Egentlig er det ferie for Fruens funderinger. -Men send en liten påskehilsen bare da, ber min mann. Men hva skal jeg si om påsken?

-Mitt språks grenser er min verdens grenser, sa L. Wittgenstein. Ved påske stopper den kjente verden. Vi har få eller ingen ord om det vi ikke kjenner. Men vi har desto flere gule blomster. Og egg. Og appelsiner, selvsagt, en fin kombinasjon av gyllent og rundt.

Det fins ingen viten om oppstandelsen. Der er grensen for vår verden. Ingen av oss har vært der. Der ingen har vært, må ordene tie.

Hver påske synes meg like ubegripelig som blomstene om våren. De har sovet (eller dødd) seg gjennom mørket og kulden. Men en dag blir frøet truffet av lyset og strekker seg etter det. Blir ny stilk og blomst. Blir, som de ifølge min svigersønn sier i Sør-Afrika: -Same, same, but diff`rent. Blomstene er for meg tause vitner om oppstandelsens mysterium.

Hver ny morgen synes meg like ubegripelig som morgenen i går. Noen kaller nattens søvn for «den lille død». Da blir morgenen, som er den tiden på døgnet jeg liker best, min «lille oppstandelse». (Påske hver dag, altså.)

Gule blomster, egg og appelsiner er bare en håndsrekning unna. Malt med solas varme farger. Eller også formet som sirkelen, bevegelsen uten ende. De er innenfor språkets grenser, ja. Men samtidig hinsides. For noen har puttet Påskemysteriet inn i dem…

Så: Riktig ubegripelig god påske, alle sammen!

Hilsen Elisabet,

som sammen med Skipper`n nå pløyer havet i seilskuta Leviata langs Norskekysten i en ufattelig vakker natur.