Folk skrådde over gata, gikk en runde utenom, bøyde seg bort. Som om han var en kasse stinkende fisk.

Lappen han viste meg, hadde han åpenbart fått hjelp til. -Kan du hjelpe meg med mat og husrom? sto det. På gebrekkelig engelsk forklarte han at kom fra Bulgaria, at han hadde sovet ute i natt. – I natt, med minusgrader? – Ja, i natt.

Jeg hadde ikke husrom. Ikke en liten stall engang. – Gå til NAV, sa jeg. -Ta disse og gå på Rema 1000, sa jeg og ga ham (altfor lite, men) litt å kjøpe for. De slitne øynene lyste opp. Han takket Gud og jomfru Maria og meg. Smilende kysset han hånden min. Den hadde ny hanske på.

Selv skulle jeg ha litt spesialfòr på Meny. I karuselldøra inn til Storsenteret måtte jeg vente noen runder på en bukett blonde jenter med (veldig) tettsittende jeans. De hadde fancy skolesekker og skravlet mens de tastet på mobiler av siste utgave.

Da jeg satt på bussen hjem, fòr det en obstfelder i meg. Sigbjørn Obstfelder (1866-1900), denne sære dikteren som var kronisk hjemsøkt av fremmedfølelsen. Som ble berømt for setningen Her er så underlig og pensum med diktet Jeg ser. Jeg ble kjent med ham i videregående, og har ikke kunnet glemme ham. Fordi jeg kjenner meg selv igjen i ham. Så skrev jeg:

Jeg ser
Jeg ser på de trette øyne
Jeg ser på det bleke ansikt
Jeg ser på min egen behanskede hånd

Et kyss!

Dette er altså verden
Dette er altså virkeligheten

Jeg ser på de lyse kvinner
Jeg ser på de sminkede fjes
Jeg ser på min egen behanskede hånd

Et snøfnugg!

Dette er altså virkeligheten
Dette er altså verden

Jeg ser, jeg ser…
Her er så underlig…

Så sitter jeg i ettertid og drikker den ene tekoppen etter den andre. Funderer på effekten av å se. Se den Fremmede i øynene. Møte sin Nestes blikk. Hvordan virker det inn på min virkelighetsfølelse?

Kan det være slik at jo mer jeg bøyer meg bort fra den fremmede, jo mer strammer fremmedfølelsen grepet? Når jeg viker unna den komplekse virkeligheten, som midt i skjønnheten (et kyss, et snøfnugg) bærer nøden og forgjengeligheten i seg, så får jeg et tilhørighetsproblem?

Jeg innrømmer at jeg bøyde meg bort da Skipper`n begynte å snakke om å seile inn penger til et Utdanningsfond. Men etterhvert har disse fremmede ungdommene fra Sør-Afrika kommet nærmere. En etter èn ser jeg dem flytte fra fattigdommen. Ser slitne øyne får nytt lys. -Dette er vårt livs sjanse, jubler de. Hvem er da jeg, som kan nekte dem det?

De fremmede er kommet nærmere meg. Og jeg, som av sinn bare vil skjønnhet, snøfnugg og kyss, jeg er kanskje kommet litt nærmere virkeligheten…

Hilsen Elisabet

Del gjerne denne teksten med noen! Vil du bidra til at utdanningsfondet vokser? Kontonummeret er 9365 20 08141. Merkes Utdanningsfondet. Vil du vite enda mer? Se impande.com NB: Alle midler går uavkortet til fondet.