De første årene av 1970-tallet, gikk jeg på Oslo Katedralskole. På latinlinja. Det var nemlig den eneste linja jeg kunne komme inn på med mine elendige karakterer etter 3 år som skoletrøtt ungdomsskoleelev. Det passet fint, siden latin var et fag jeg uansett måtte ha for å gjennomføre studier som skulle følge etter gymnaset, som det het den gang.

På Katta var vi mange både radikale og konservative samfunnsopptatte elever. Jeg skriver med vilje samfunnsopptatte, for jeg er ikke så sikker på hvor samfunnsbevisste vi var. Men det spiller ingen rolle. Bevisstheten kom med årene og det er ikke få fra den tiden som i dag er blant de ledende i landet både innenfor kultur, kirke og ikke minst politikk.

En ting hindret meg imidlertid i å engasjere meg politisk. Jeg har aldri taklet å gå i takt bare fordi andre gjør det. Derfor skygger jeg banen så snart det begynner å ligne på en bevegelse. Enten det gjelder politiske partier eller religiøse vekkelsesbevegelser for den saks skyld. Det første har jeg et litt mindre anstrengt forhold til i dag, men bare litt.

Fordelen med å holde seg utenfor, er at man står atskillig friere til når det gjelder egne standpunkt. Det erfarte jeg ikke minst de årene jeg jobbet som tillitsvalgt innenfor LO-organisasjonen. I Transportarbeiderforbundet var det en rekke spørsmål som overhodet ikke skulle diskuteres på slutten av 80-tallet. Om det er slik fortsatt, skal jeg ikke uttale meg om. For meg var det i hvert fall ikke noe blivende sted.

Men en ting engasjerte meg i gymnastiden mer enn noe annet. Klodens framtid! Jeg leste bok etter bok som tegnet opp framtidsscenarier som bokstavelig ikke var til å leve med. Dette var den gang sur nedbør sydfra drev innover landet vårt og ødela fiskevann etter fiskevann. Den gang vi begynte å frykte at hullet i ozonlaget skulle ta livet av oss. Den gang flere var redd for at kjernekraften skulle komme ut av kontroll, noe de jo fikk rett i 12-13 år senere da Tsjernobyl gikk i lufta. På den tida gikk store mengder kloakk, forurenset snø og annet avfall rett ut i Oslofjorden. Osv., osv.

Det som var det mest skremmende, var at de fleste bøkene og artiklene jeg kom over, opererte med en siste frist for å gjøre noe før det var for sent. De mest pessimistiske mente at det ville skje allerede i løpet av 80-tallet. De fleste mente at «the point of no return» ville vi nå i løpet av 90-tallet. Selv for en 17-18-åring, var ikke det så veldig langt inn i framtiden.

Jeg kan ikke si jeg ble skremt. Men jeg ble skuffet. Jeg ble skuffet over det faktum at det forelå så mye facts om hvordan vi forsøplet framtida vår uten at hverken folk flest eller politikerne brydde seg om å gjøre noe med det. Og jeg kunne ikke forstå hvordan livet bare kunne fortsette som normalt med mer og mer bruk og kast uten at noen tok affære. Ære være Framtida i våre hender og etter hvert miljøbevegelsene som kom på banen. Men de ble likevel i mange, mange år, sære «menigheter» som dessverre ikke fikk gjennomslag i politikken. Det har jeg vært skuffet over helt opp til i dag!

Derfor kan jeg ikke si annet enn at det som skjedde i Paris lørdag kveld, var en «høydare»! Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle miljøproblemer er løst med den nye klimaavtalen. Men for første gang har alle verdens ledere klart å enes om en avtale, i hvert fall på papiret. Det er et kvantesprang innenfor miljøarbeidet som jeg har drømt om i 45 år. Da president Hollande markerte avtalens inngåelse med et realt slag med klubba, må jeg innrømme at jeg ble rørt. Ja, det øyeblikket kvalifiserte seg rett og slett til Ukas høydepunkt!

Vel overstått helg!

Jan Eirik