Denne gangen er faktisk ukas høydepunkt ikke ukas høydepunkt. Men mon de hører sammen likevel?

I disse dager fyller Bibelselskapet 200 år. Dette ble markert i går med en gedigen festforestilling i Oslo konserthus der Hanne Krogh hadde med seg et stjernelag bestående av blant andre Ole Paus, Marianne Antonsen, Helene Bøksle og flere kor det står respekt av: Gospelkoret HIM, Oslo Soul Children, Lommedalen Tweenstars, St. Laurentiuskoret og Sjåbagos fra Lier.

Det ble en musikalsk opplevelse av de sjeldne! Og den ble ikke mindre av at svigersønn og slagverker John Anders, holdt takten på en glimrende måte under hele den to timer lange konserten!

Utvilsomt ukas høydepunkt, men likevel har jeg altså bestemt meg for heller å skrive noen ord knyttet til Restauration. Den lille skuta som seilte de første utvandrerne fra Norge til Amerika i 1825 og som regnes som starten på den store norske utvandringen som fulgte på 1800- og 1900-tallet. Nærmere 1 million nordmenn utvandret fra Norge i denne perioden og de fleste var det vi i dag kaller for økonomiske emigranter. Det bør kanskje være et tankekors at Norge i dag ikke tar i mot slike innvandrere?

I begynnelsen av uka, var jeg på en av øyene like utenfor Stavanger. Det var da jeg oppdaget Restauration og det gikk opp for meg hvilket skip det var. Som seiler får jeg alltid et kick når jeg får oppleve slike klenodier på nært hold. Ikke minst fordi det er knyttet så mye historie til dem. Tenk bare på Fram og Maud, for å nevne våre mest kjente. Hva om skip kunne snakke!

Nå er det selvfølgelig ikke slik at Restauration fra 1825 ligger i Stavanger. Det er en såkalt replika. Altså en kopi som er bygget så lik originalen som mulig og som ble sjøsatt så sent som i 2010. Den har til og med elektriske framdrift og beveger seg derfor like lydløst enten den seiler eller går for motor.

Det som overrasket meg mest, var størrelsen. Bare 4 meter lenger og 40cm bredere enn Leviata. Den brukte over 3 måneder fra Stavanger til New York og underveis ble det født et barn ombord. Jeg skulle likt å treffe dem som ville tatt den turen om igjen i dag!

Restauration blir gjerne betegnet som det norske sidestykket til den dobbelt så store Mayflower som seilte fra Plymouth i England til Amerika drøye 200 år tidligere, i 1620. Men selv om Mayflower var større, hadde den også dobbelt så mange mennesker ombord og fikk en overfart på over to måneder som var vel så krevende. Vel framme i Amerika, hadde de ikke tatt høyde for den strenge vinteren. Hadde ikke indianerne (!) hjulpet dem med bøffelskinn- og kjøtt å spise, hadde ikke «bare» 42 av utvandrerne frosset eller sultet ihjel. Heldigvis gikk ting bedre utover våren og etter innhøstingen i 1621, kunne de for første gang feire det som er opphavet til alle amerikaneres Thanksgiving som i dag feires hvert år den fjerde torsdagen i november.

Hva hadde passasjerene ombord i disse to skipene felles? Jo, de ønsket seg frihet! De var nok ikke fremmed for ønsket om økonomisk velstand, men det var friheten til å være seg selv, friheten til å dyrke sin egen tro og friheten til å bestemme over seg selv, som var den viktigste drivkraften.

De som kom med Mayflower, hadde allerede e’n gang flyktet til Holland for å slippe unna den engelske kirkens undertrykkelse. Men i Holland var det ikke blitt særlig bedre. Mange ombord i Restauration, var kvekere som var dårlig likt av det autoritære lutherske presteskapet i Norge. Ikke så rart, for kvekerne nektet å akseptere presteskapet som sine overhoder. Og slikt gikk ikke upåaktet hen i en stat med statskirke den gangen.

Frank Aarebrot har en interessant betegnelse på utvandringen i denne tiden. Han sier at folket «stemte med sine ben», voting by their feet.

Det var nok tøft for mange å utvandre, men i forhold til i dag, ser det ut som om de var priviligert som faktisk kunne gjøre det. Bare reise sin vei og slik legge ufriheten bak seg.

Skulle jeg prøve å binde sammen det jeg nå har fortalt om Mayflower og Restauration, med Bibelselskapets konsert i går kveld, så måtte det bli noen ord om hvor heldige vi er som kan delta på et slikt arrangement helt åpenlyst uten å bekymre oss for konsekvensene. Og det gjelder ikke bare religiøse møter. I Norge har vi en grunnleggende rett til å samle oss, til å organisere oss og til å arrangere hva vi måtte lyste innenfor anstendighetens grenser. Noen vil mene til og med utenfor dem.

De som seilte med Mayflower og Restauration, gikk foran. Disse menneskene lot seg ikke kue og de holdt fast ved det de trodde på, selv om det betydde at de måtte forlate sitt eget land.

Vi tar det som en selvfølge at de kunne det den gangen. Men i dag er det ingen selvfølge. Heller ikke her til lands.

Vel overstått helg!

Jan Eirik

PS: Dere vet kanskje at Alfred Hauge har skrevet en trilogi basert på historien om de norske utvandrerne som seilte over til Amerika med Restauration. Den bør leses! Bøkene heter henholdsvis Hundevakt (1961), Landkjenning (1964) og Ankerfeste (1965).

Synes du Ukas høydepunkt er verdt å lese? Hvis du ikke allerede bidrar til Impandes utdanningsfond, må du gjerne omsette verdien i et bidrag. Se leviata.no og klikk på Bli giver.