12. infobrev juli. 2014
Prosjektet fortsetter!
Men, nå er det sommer…
Bile, 23.juli 2014 kl.21:58:
Jeg sitter i Leviata. Ute. Over meg duver storseilet med de tre flotte svalene i rødt. De samme svalene som preger Gamalakhestiftelsens logo. Temperaturen i luft og sjø er tilnærmet lik: 25,5 grader! Skipper’n har den siste uka, mot alle tradisjoner, startet dagene med morgenbad. Og i morgen skal det bli enda varmere. Herlig! Ingen klarer å ovebevise meg om at det finnes noe bedre sted å være enn ombord på Leviata når værforholdene er slik. Svalt under dekk, badevann et stup unna, torsk og makrell under kjølen og rett som det er en forfriskende sommerbris som kjøler ned et lett solbrent legeme. Og litt kaldt øl i kjøler’n…
Om noen av dere fulgte Leviatas seilas i dag via satelitt (jfr. Leviata.no/Følg Leviatas seilas her) eller via AIS (feks. Marine Trafic på PC eller App), ville dere muligens lurt på hva jeg driver med. Det kan se ut som et forsøk på å observere Oslofjordtunnelen ovenfra. Sporene i kartet går fram og tilbake akkurat over der tunnelen ligger mellom vest- og østsiden av fjorden. Skal tro hvor mange biler som passerte under oss de par timene vi holdt på der?
Vi? Jo, min mentor innen det meste når det maritime forhold, Tor Erling Gransæter, var ombord for å sjekke ut skjøtepunkter, toppseil og for å hjelpe meg med å prøvesette den store gennakeren. Greit å være to når man skal sjekke hvordan et seil på nærmere 70m2 fungerer. Det er Tor Erling som har tegnet den nye seilgarderoben og forøvrig også logoen for prosjektet. Med ham både høyt (i toppen av masta) og lavt (fotografering fra en forbipasserende båt) fant vi (les han) etter hvert svar på alle presserende spørsmål vedrørende seil og seilføring. Heldigvis uten at det må annet enn noe små justeringer til. Litt artig med den forbipasserende båten, forresten. Det var en av kundene mine og også giver til Utdanningsfondet. Nemlig Roger Kjærgård og kona. Hvor store var oddsene for at de skulle passere akkurat da vi trengte noen bilder av seilene på avstand?
Til noe helt annet. For lenge siden lovte jeg å komme tilbake til de 9 seilerne som la ut på verdens første regatta jorda rundt alene i 1968. Og spesielt de to som henholdsvis vant og tapte seg selv, slik jeg ser det. Nemlig Bernhard Moitessier og Donald Crowhurst. For dere som er kommet til etter hvert, les infobrev nr. 8 (Leviata.no/Giverbrev/8.infobrev). Det er spennende!
Foruten å seile jorda rundt og samle inn 1 mill. kr., har jeg gjennom dette prosjektet satt meg fore å finne ut om jeg er en Moitessier eller Crowhurst. Ikke bokstavlig talt, men når det gjelder tilnærmingen til havet og de utfordringene dette prosjektet gir. Etter å ha utsatt min egen avreise med et helt år, faller det meg derfor naturlig i første omgang å sammenligne meg Donald Crowhurst.
Det endte jo svært trist med Donald Crowhurst som til slutt valgte å hoppe i havet og slik befri seg fra alle bekymringer. Og de var ikke få! Allerede før avreisen var det klart at han ikke var godt nok forberedt. Hverken når det gjaldt båt og utstyr. Og heller ikke mentalt. Den siste natten lå han og gråt sammen med sin kone i dobbeltsenga. Han visste at dette ikke kunne gå bra, men var ikke i stand til å avlyse seilasen. Ingen ting var viktigere for ham enn å holde maska. Det kom også til uttrykk i det faktum at han i alle sammenhenger hadde en fabelaktig evne til å framstå som vellykket, suksessrik og handlingsdyktig selv om de faktiske realitetene var helt anderledes. Før avreisen var han i praksis konkurs og båten han skulle seile med, nærmest et vrak. Isteden for å løfte hodet og forsøke å se de store linjene i prosjektet sitt, gravde han seg mer og mer ned i detaljer og mistet etter hvert totalt oversikten. Detaljene han fortapte seg i, var hovedsakelig elektronikk som han, i hvert fall utad, var overbevist om skulle gi ham seieren. Det gikk ledninger på kryss og tvers og i alle retninger uansett hvor man snudde seg ombord. Mye dreide seg om sensorer som skulle gi informasjon om det meste. Dessuten en kommunikasjonsradio som etter hvert skulle bli hans viktigste hjelper i et svindelforsøk av de sjeldne. Nemlig forsøket på å «fake» en jordomseiling mens han i virkeligheten lå og drev i månedsvis i Nord- og Syd-Atlanteren.
Hva med mitt eget prosjekt? Kjenner jeg meg igjen? Ja, på et par punkter: Det er ikke lett å avlyse noe du har markedsført, om enn ikke med brak og bram, men dog ganske omfattende. Det koster litt! Dessuten kjenner jeg veldig godt igjen dette med å begynne å fokusere på detaljer når oppgavene blir for mange til å håndteres. Nesten som til eksamen: I steden for å droppe de spørsmålene du ikke kan og heller konsentrere deg om de du vet svaret på, blir du helt hekta på det du ikke får til. I værste fall medfører det at du ikke rekker å svare på noe av det du faktisk kan. Resultatet blir som regel svært dårlig.
Noen av dere tror kanskje at jeg hadde vurdert å utsette avreisen lenge før den endelige avgjørelsen ble tatt. Tvert i mot. Helt fram til slutten av mai var jeg 100% innstilt på at starte fra Plymouth i august i år. Så våknet jeg en lørdag morgen og så opp i taket. Da var det akkurat som om en viktig puslespillbit falt på plass: Jeg har ikke sjans til å samle inn de resterende kr.650 000 til Gamalakhestiftelsens Utdanningsfond hvis jeg reiser i år. Isteden for motivasjonen ved å seile inn kroner for hver nautisk mil, ville jeg tvert i mot, mil for mil, bli minnet på et mål jeg ikke nådde. Hvilken demotivering!
Jeg ser nå også bedre fordelen ved å få et år til på de praktiske forberedelsene. Det gir dessuten mye mere rom for utprøving av utstyret ombord. Jammen er det godt å få løftet hodet og få igjen oversikten. Fristende å dra en ny sammenligning med det å gå opp til eksamen. Hvor ofte har jeg ikke dagen før tenkt: Om jeg bare hadde fått noen måneder til! Nå som jeg vet hva jeg trenger å fordype meg mer i. Den muligheten har jeg faktisk nå!
Sammenligningen med Donald Crowhurst? Foreløpig en null til meg! Med det forbehold at jeg kan seile neste år. Det kunne ikke han.
Nyt den fantastiske sommeren! Er dere i nærheten av Leviata, velkommen ombord!
Med vennlig hilsen
Jan Eirik
fortsatt skipper in spe…
