Den siste tida har mitt sosiale liv utover Internett, i hovedsak bestått av en slags fjernkontakt med ærfuglflokken som overvintrer i sjøen utenfor Børsa. De hvite hannene, med svakt rosa bryst og lysegrønt skjær på hver side av halsen, skiller seg markant ut fra de mindre iøyenfallende, brune hunnene med sine karakteristiske lange, skrå nebb.
Flokken beiter på bryggene, utliggerne og på bunnen i båthavna. Når de kommer svømmende i hundretalls, kan jeg høre dem tydelig inne fra båten. Og den surklende lyden av vann i bevegelse og endenes klukkende lyder, er blitt en kjærkommen del av dagliglivet. Enten jeg våkner eller sovner til dem.
På tirsdag kveld banket det imidlertid kraftig på skutesiden. Men det var definitivt ikke en ærfugl!
Tore er et av disse kreative og initiativrike menneskene som gjør verden bedre å leve i. Han jobber med ungdom på videregående. Ungdommer som pga. av sine unike egenskaper og kvaliteter, ikke finner seg til rette innenfor de rammene som det tradisjonelle skoleverket tilbyr.
Under en lang og hyggelig samtale, ble jeg atter en gang minnet på at skolens krav til prestasjoner, karakterer og frammøte, ikke nødvendigvis medfører personlig utvikling for alle. Nei, for noen, heller tvert i mot!
Når nederlag på nederlag føres inn i karakterboka år for år, skjer det en personlig nedbrytning som de færreste er i stand til å takle. På et tidspunkt melder man seg gjerne ut. Men når fravær blir løsningen, føres dette også inn med sirlige bokstaver og tall i denne karakterboka som er blitt så viktig. Alt må dokumenteres, skal vite!
Men må det det?
Skal ikke mennesker som ikke kan måles innenfor disse kategoriske mønstrene, kunne slippe? Er ikke hensikten med all utdanning først og fremst å fremme personlig utvikling slik at man både får et rikt liv og er i stand til å fungere best mulig i samfunnet ut fra sine gitte forutsetninger?
For noen er ikke «veiing og måling» veien å gå. For dem er det viktigere med trygge sosiale rammer, oppgaver de kan mestre, stor grad av personlig støtte og mulighet for «time out» når det er behov for det.
Dette er det Tore og kollegaene hans driver med. De kaller seg miljøarbeidere og jeg kjenner jo så godt igjen «typen» fra boligfellesskapet der Håkon, sønnen min bor. Dette er mennesker som ser og behandler andre mennesker på en måte som gjør at de vokser og utvikler seg til det beste både for seg selv og samfunnet. Og helt uten karakterbok!
Kvelden med Tore ble en «høydare», men ble slått dagen etter. Da kom han og kollegaen hans nemlig ombord sammen med en drøy håndfull av elevene sine.
Det var høflige, interesserte og sjarmerende ungdommer som det var lett å bli glad i. De overraskede smilene og latteren over badstua ombord, barnebarn-køya forut og flatskjermen i akterkabinen, varmet skipper’ns hjerte!
Dette var ikke blaserte tenåringer med nesa ned i en smarttelefon. Dette var ungdommer som tydeligvis syntes at et besøk ombord i en hjemmesnekret båt, var dagens store opplevelse.
For meg ble det ukas høydepunkt!
Å, så gjerne jeg skulle ha tatt dem med på tur noen dager!
Vel overstått helg!
Jan Eirik