14. infobrev, november 2014
Gaffelrigg er kultur!
Tidlig i høst deltok jeg på et maritimt seminar på Isegran i Fredrikstad. Isegran har i løpet av de ti siste årene utviklet seg til å bli en betydelig faktor når det gjelder å ta vare på vår stolte kystkultur. Her vedlikeholdes, repareres og oppgraderes trebåter i alle størrelser og utgaver. Fra den minste jolle til den sist anskaffede fullriggeren, Najaden. Langs bryggene ligger historiske båter på utstilling med plaketter som forteller om byggeår, eiere og annen relevant historie knyttet til den enkelte båt. Er du heldig, treffer du skipperen ombord og kan slå av en prat. Dette er jo båter som brukes og seiles, må vite! En levende kystkultur som bringes videre etter beste skjønn.
Ja, skjønn. For mye av kunnskapen når det gjelder håndteringen av gamle farkoster har gått tapt med årene. Seiling av vikingskip er et godt eksempel. For å finne ut av det, er det blitt bygd mange replikaer (kopier) av vikingskip både i Norge og Danmark og man har prøvd seg fram i praksis. Siden vikingeskipene bare hadde et stort firkantet seil (råseil), var det lenge en gjengs oppfatning at disse skipene bare kunne seile med vinden bakfra. Så viser det seg i praksis at de faktisk seiler godt med vinden inn fra tvers og også til en viss kan krysse noe opp mot vinden. Men det var altså ingen som kunne fortelle oss det. Vikingene er jo som kjent ikke blant oss lenger.
Det er heller ikke mange seilskippere blant oss heller. Men heldigvis har vi skoleskipene våre som fortsatt seiles som seilskip skal seiles. Ombord i for eksempel Christian Radich, kan alle som vil lære seg håndverket og oppleve det magiske ved å kjenne vinden drive fram en ekte fullrigger. La oss håpe at myndighetene forstår verdien av å bevare denne kompetansen! Forsvinner skoleskipene ut av bruk, går det ikke mange generasjoner før en krumtapp i norsk kystkultur går tapt.
Tilbake til Isegran og seminar. Seminaret bar overskriften «Gaffelriggseminar». Sært? Vel, Leviata er rigget med gaffelrigg. Det vil si mast og seil arrangert i hovedsak på samme måte som losbåtene og redningsskøytene som ble bygget i Norge for godt over 100 år siden. Ser dere på tegningen av Leviata, vil dere se at storseilet bak masta er firkantet og at hun fører et trekantet seil over storseilet. Det er toppseilet. Foran masten, fører hun ikke bare ett seil, men to. Det ytterste er festet nederst til klyverbommen, den stanga som mange feilaktig kaller for baugspyd. Det innerste seilet foran masta er fortsatt vanlig på de fleste seilbåter. Det er fokka.
Nå har jeg seilt Leviata med gaffelrigg i 20 år og mener jeg etter hvert har lært henne å kjenne. Men det skyldes at jeg har lært av andre som igjen har lært av dem før oss. Heldigvis er det ikke lenger siden gaffelriggen ble seilt i Norge, enn at skipper Knut von Trepka på Colin Archer, redningskøyte nr.1, i sin tid reiste rundt i landet for å snakke med gamle skøyteskippere og mannskap for å lære seg å seile slik disse båtene var ment å skulle seile. Denne kunnskapen har han dokumentert skriftlig i boka om redningsskøyta Colin Arher. Samtidig viser han i praksis fortsatt hvordan de seilte de gaffelriggede skøytene ved å seile Colin Archer i regattaer, til stevner og kystkulturarrangementer over det ganske land. Noen fikk kanskje med seg at Colin Archer i sommer til og med vant den første seilasen i Tall Ship Race, da riktignok med skipper Tor Erling Gransæter ombord. Det er ikke småtterier!
Mye var kjent for meg på «Gaffelriggseminaret», men vi fikk to hele dager på fjorden fordelt i 8 seilskøyter. Bare det var jo verdt frammøtet! Å seile disse båtene gir en en følelse av tilhørighet med en svunnen fortid. Og naturligvis var det noe å lære. Ikke visste jeg for eksempel at man ved mann overbord bare kan legge roret over til den ene siden og så seiler båten av seg selv i åttetall og ender opp drivende på det stedet vedkommende falt overbord. Dette uten at man behøver å røre hverken seil eller ror.
Hvorfor er gaffelriggen så fascinerende? Utover det rent kulturhistoriske og nostalgiske, tror jeg det ligger i det faktum at den er utfordrende å seile. En moderne seilbåt tilgir deg det meste du gjør galt. Det skal du ikke stole på i en båt med gaffelrigg. Der må det meste skje i riktig rekkefølge, ellers kan kreftene bli større enn du klarer å hanskes med. Eller du risikerer at det du har tenkt å utføre rette slett ikke lar seg gjennomføre. På Leviata feks. sliter jeg skikkelig med å få inn klyvern ( det forreste seilet) hvis jeg tar ned fokka først. Her lærte jeg noen nye triks på seminaret.
Dessuten er det en ting til med gaffelriggen som er så fascinerende: Håndteringen av tauverk! Hvis du ser en gaffelrigget båt liggende ved siden av en moderne seilbåt, vil du fort oppdage at tauverket er mangedoblet i forhold til dagens båter.
Hva er det med tau? Helt fra jeg var guttunge har jeg vært glad i tau. Som elleveåring i speidern tok jeg knutemerket og lærte å spleise. Siden har jeg utviklet et mer og mer bevisst forhold til bruken av tau ombord. Tau har utrolig mange anvendelsesmuligheter. Dessuten er det fleksibelt og sterkt. Tau er faktisk på vei tilbake i moderne båter og overtar både for vire og sjakler i enkelte sammenhenger.
På redningsskøytene hadde hvert tau sin egen spesielle oppgave. Eller flere. Alle knuter og kveiling av tau var nøye gjennomtenkt og tilpasset sin oppgave. Et hovedprinsipp var at all tauhåndtering skulle kunne skje med lynets hastighet. Når det sto om liv og skøyta krysset opp mot en havarist, nyttet det ikke å begynne å fomle med knuter eller tau. Da skulle alt kunne løses opp med et grep eller to. Taukveilen måtte løpe ut uten floker og knuter og seilene svinge dit de skulle i riktig øyeblikk. Og tilsvarende måtte de riktige knutene kunne slås i en fart. Ikke noe fomling der!
Det er noe rart med tau. Man blir glad i det. Derfor er det så vanskelig å kvitte seg med gamle tau. Ta klofallet på Leviata. Det er tauet som løfter storseilet opp langs masta. Det går gjennom to blokker og er vel bortimot 60 meter langt. Når seilet er pakket sammen, må mesteparten av klofallet kveiles opp og det blir en ganske stor kveil. Til å begynne med syntes jeg kveiling av tau vår kjedelig. Ikke nå lenger! Når du kveiler et tau om igjen og om igjen, blir du kjent med det. Du ser hvor det har en tendens til å vri seg feil vei. Du kjenner hvor det er slitt. Og du lærer deg etter hvert å håndtere det slik at det fungerer best mulig til sitt bruk. Tau må på en måte gjennom en slags temmingsprosess. Man må bli venner med det.
Ja, dette klofallet. Senest i dag kveilet jeg det opp meter for meter med en teknikk som jeg faktisk har funnet på selv. Og for nte gang så jeg hvor slitt det er og tenkte: Nå må jeg snart skifte det ut før det ryker. Men følelsene mine sier noe annet: la det få leve noen seilaser til… Og etter det, da kan det vel brukes til noe annet?
Slik går det til at det alltid er overskudd av tau på Leviata. Som regel slites jo tauet også på bestemte steder. Så ved å kappe bort det som er utslitt, vil man likevel sitte igjen med taulengder som duger til andre formål. Feks. fortøyning. Slik kan et tau få mange liv. Og bra er det!
*****
Høsten er over, vinteren på plass, riktignok foreløpig svært fuktig her syd. Leviata har vært på slipp på Isegran i Fredrikstad. Fjernet 40 kg. med blåskjell fra kjølen, honet opp hællageret for rorakslingen, monterte koøyeringer i bronse utenpå alle koøyene (10 stk), flyttet mastefoten 8 cm fram og stoffet skroget for vinteren. Bestillt seildukstrekk til storseil, fokk og vinsj for beskyttelse i vinter. Seilte skuta hjem i to etapper i friskt vind (10-18 m/s). Fornøyd, men ser fortsatt forbedringspotensialer. Har fått til avtaler med vinterhavn flere steder avhengig av isutbredelsen i Bunnefjorden. Det blir seiling i Oslofjorden sporadisk i hele vinter. Følg med på Facebook eller Leviata.no.
Med vennlig hilsen
Jan Eirik
fortsatt jordomseiler in spe...
