I. Nyheter fra GDCS-arbeidet i Sør-Natal Sør Afrika

Du er med på noe større enn deg selv!

To Wendy-houses av denne type på plass i Paddoc og Gcilima

I løpet av det siste året har GDCS hatt et program for å oppgradere barnehager i Gamalakhe og omegn. Dette prosjektet er nå i sin avslutningsfase. Barnehager kalles i Sør-Afrika creches. En chreche er ikke nødvendigvis sammenlignbar med en norsk barnehage, men minst like viktig!! Til sammen 12 barnehager har fått hjelp til forbedrede fasiliteter, leker og undervisningsmateriell. Noen barnehager har fått nye toaletter, andre har fått maling til overflatebehandling av vegger, gulv og tak. Dette arbeidet er blitt gjort på dugnad. Det er gode tradisjoner for dugnad i Sør-Afrika, selv om de ikke har et eget begrep for dugnadsarbeid slik vi har. 7 barnehager har også fått fått nye ute lekeapparater. Dette har vært svært kjærkommen støtte til de ansatte og foreldregrupper som driver disse barnehagene. Vår programleder, Noshipho, har vært leder for arbeidet. Hun meldte tidlig fra om at det i området også ble drevet to barnehager ute i friluft. Dette er svært krevende til tider, spesielt på dager med kraftig regnvær eller stekende sol. Klimaendringene har gjort sitt inntog i Nataldistriktet også, slik at både brennde solskinn og ekstremregnvær setter inn oftere inn enn før. Disse to barnehagene har nå fått hvert sitt Wendy-house,se bildet ovenfor. Totalt har vi investert ca 250 000,00 NOK i dette arbeidet.

Vi takker alle donorere som har bidratt til at dette store løftet er blitt gjennomført. Alle er viktige! Det kan nevnes at Anna Jebsens Minde i Bergen og Ormøya Rotary har bidratt med betydelige beløp!

Bildet er fra barnehagen i Gcilima den dagen barna fikk nye leker.

Utfordringer også i 2015

Dette arbeidet vil trolig fortsette i 2015. Mange barnehager er i dårlig forfatning, og GDCS er spesielt engasjert i denne målgruppen, både når det gjelder utdanning av barnehagepersonell, foreldre og utstyr til barnehager.

II. Nyheter fra Sør-Afrika
    

Navnet Nadine Gordimer klinger godt både i svarte og de hvites ører i og utenfor Sør-Afrika. Hun døde i juli, 90 år gammel, ikke mange ukene tid etter Mandelas bortgang. Hun var en hvit jødisk kvinne, humanist og apartheidmotstander. Hun vokste opp i den lille gruvebyen Springs i Transvaal (nå Gauteng) i Sør-Afrika. Foreldrene var immigranter, faren fra Latvia og moren fra England. Hun hadde liten formell utdannenlse og var følgelig en autodidakt.

Vi i Norge og Norden ble godt kjent med henne når hun fikk Nobels Litteraturpris i 1991, og når hun besøkte Norge i forbindelse med Mandelas Fredsprisutdeling.

Gordimer behersket romankunsten. Og hun var en mester i å gjøre skildringer i grenselandet mellom private følelser og ytre krefter. Flere av hennes bøker ble forbudt i apartheidtiden. Et eksempel på dette er hennes tidlige novelle, A World of Strangers, 1958. Denne novellen fikk stor utbredelse og flere priser i USA.

Hun fornyet seg stadig og innsatsen i etter aparteid tiden var stor. I 1998 kom boken, The House Gun, som tok opp voldskriminaliteten i Sør-Afrika. Etter dette ga hun ut bøkene The Pickup (2001) og Get a Life (2005). Hun pleiet omgang med Nelson Madela, og det er sagt at Mandela fikk inspirasjon til mange elementer i sine taler av henne.

Hun ga også ut en rekke kortere fortellinger og et Wikipedia-søk gir deg lett tilgang til disse.

Det er fortsatt mye å lære av Nadine Gordimer,– stille spørsmål ved gamle sannheter, se ting på nye måter, være en samvittighetstemme med integritet, beholde det lekende i seg, være reflekterende og kritisk.

III. Til refleksjon om bistands- og utviklingsarbeid

Er Fair-Trade merket til å stole på?

Hvem av oss har ikke blitt eksponert for Fair-Trade merket i løpet av de siste årene. En kopp med “fair-trade” kaffe gjør godt både for ganen og for samvittigheten. Det er mange av oss som kjenner det slik i den vestlige verden. Følgelig har omsetningen av produkter som bærer fair-trade merket vokst til himmels de siste årene. I 2004 lå omsetningen på ca 6,6 milliarder No.Kr. I 2011 var omsetningen økt til 41milliarder NOK. Dette er ikke minst en formidabel markedsføringssuksess. Men flere kritiske spørsmål må stilles til om dette er noe mer enn sofistikerte markedsføringstriks.

Store anstrengelser er blitt gjort for å skille fair-trade-produkter ut som mer etiske enn andre produkter. Dette tok av i verdibaserte organisasjoner og kirker allerede i 1960-årene. Utgangspunktet for fair-trade var en solidaritet med fattige produsenter i verden, og at varer med dette merket nettopp skulle bidra til en forsterket oppmerksomhet og forbedring av de fattige produsentenes arbeids- og livsvilkår. Denne ideen er god, men problemene dukket opp i 80-årene. Da blomstret det opp en skog av fair-trade merker og organisasjoner som skaffet seg et levebrød knyttet til lisensiering og bruk av fair-trade merking. Dette har bidratt til å utviske en klarhet om hva som kvalifiserer til at noe kan kalles et fair-trade produkt.

Det er vel å håpe at fair-trade-merkingen har løftet mange produsenter ut av fattgidom, men desverre er det svært få eller ingen bevis for at så har skjedd. Det er også til å undre seg over at fair-trade-merking er mest blitt anvendt på landbruksprodusenter og ikke på annen industriell produksjon, hvor det største potensalet for å løfte folk ut av fattigdom befinner seg. Sammenliknende stikkprøver av fair-trade-merkede produkter med ikke fair-trade-merkede produkter viser bare ca 3% forskjell mht hva som blir igjen i de fattige land.

Jeg er redd at de som leser dette innlegget mister fair-trade-merkingens største effekt- nemlig lettelsen av samvittigheten vår i et av verdens rikeste land.

Så langt har ikke fair-trade-bevegelsen lykkes i vesentlig grad med å gjøre seriøse endringer mht. til å hjelpe folk ut av fattigdom.

Dersom du er interessert å å lese mer om denne del av bistandarbeid anbefales boken:

The fair Trade Scandal: Marketing Poverty to Benefit the Rich. By Ndongo Samba Sylla. Ohio University Press 2014.

Hilsen Rolf Olsen

Leder GDCS