I. Positive nyheter fra GDCS-prosjektene
Utviklingsarbeid er både krevende og givende. Analyse av situasjoner ute er lett, endring av situasjoner er mye vanskeligere. Jeg tenker at 80-20 regelene er en realistisk ambisjon i slikt utviklingsarbeid. Dvs at vi kan være fornøyd hvis 80% av tiltakene lykkes og 20% ikke lykkes. Denne gang vil jeg trekke fram oppmuntrende trekk fra 80% vellykkede tiltak jeg har sett den siste månenden:
Munster Utviklingssenter som åpnet i november 2013 er fullpakket fra kl.0630 om morgen til seint på kveld. Her er noe av det som skjer der på hverdager:
– 0630- 0730 Opplæring i kosthold, helse og fysisk trening
– 0730-1400 35 barn i barnehagen
– 0730- 1200 Gruppe I i søm jobber
– 1200- 1600 Gruppe II i søm jobber
– Utenfor senteret trener 30-40 gutter fotball hver ettermiddag
– På senteret er det også Gudstjenester hver søndag. Dessuten eldretreff en formiddag i uken.
Bildene nedefor sier noe om situasjonen før, under og etter at senteret er ferdig:
To skolebygg er ferdigstilt, og tre nye utbyggingskontrakter er ferdig forhandlet.
Hannes Shelter, en senter for voldsutsatte kvinner er klargjort til bygging. Avtaler med operatør, den lokale stammehøvding, byggmester og sosaildepartementet og øvrige lokale myndigheter er på plass. Byggestart ca 1. mai 2014.
Alle avtaler med vårt første utviklingssenter i Gamlakhe er oppe til diskusjon. De lokale søker mer uavhengighet, og da er tiden kommet for selvstediggjøring og nye former for samarbeid knyttet til dette senteret. I løpet av året vil dette være avklart, og mer informasjon kommer.
II. Nytt fra Sør-Afrika
Betyr tausheten om HIV-aids i Sør-Afrika at problemene nå er løst?
Status for 2013 er følgende: (Data hentet fra Department of Health, South Africa)
– 1000 nye blir smittet hver dag i Sør-Afrika
– Dette er 50% reduksjon av smitten siden 1999
– Det betyr 298 hver dag i delstaten KwaZulu Natal hvor GDCS arbeider.
– Sør-kysten rundt Gamalakhe har høyest smitteprosent i Sør-Afrika
– 8% av de som blir smittet er barn under 15 år
Kvinner er generelt sett mer flinke enn menn til å søke hjelp forå få antiretrovital medisin. Denne medisinen bidrar ikke til helbredelse,men til at folk kan ha en relativt normal livskvalitet som bærere av HIV-viruset. Det er tilgang på denne medisinen på alle klinikker i Sør-Afrika.
Det drives omfattende arbeid for at kvinner og unge jenter som er gravide søker kontakt med sin lokale klinikk for å bli testet så tidlig som mulig i svangerskapet. Alle gravide kvinner som er HIV-smittet og som under en viss tid i svangeskapet går på en spesiell medisin , føder barn som ikke bærere HIV-viruset videre. Dette er lovende for kommende generasjoner. Man regner med at i løpet av 2014-2015 vil HIV-aids-bølgen kuliminere i Sør-Afrika. Men det fortsatt en lang vei å gå før enn problemet kan sies å være under kontroll.
For tiden drives det blant annet omfattende forskning for å finne ut hvilke faktorer som bidrar til mer eller mindre resistens i forhold til å bli smittet av HIV- viruset.
Protestbølger i Sør-Afrika
Det er uttalige protest-og opprørsbølger i Sør-Afrika. Vi i Norge hører bare om de som er mest voldelige, slik som for eks. Marikane- protesten for ett år siden hvor 30-40 gruvearbeidere ble skutt ned av politiet.
De fleste protester i Sør-Afrika er rettet mot de offentlige myndighets dårlige servicegrad. Eksempelvis strømleverandøren Eskom som kutter ut strømmen nesten nær sagt når det passer seg. Politikere som gir løfter om husbygging som enten ikke leveres eller prosjekter som blir infisert med korrupsjon. Kommunale vannverk som ikke leverer stabil og tilfredstillende vanntilførsel, eller og protest mot pensjoner som ikke er til å leve på etc.
Hvordan er det å leve på eksistensminimum?
Jeg har under min siste arbeidsperiode i Sør Afrika spurt mange om hvordan det mulig å leve på minimums eksistens nivå. Det er for eks 16 millioner i Sør-Afrika som lever på den minimum sosial støtte som gis fra myndighetene. Det betyr at det ikke er vanskelig å finne samtaleobjekt om dette tema. Det minimumsbeløpet som 16 mill i Sør-Afrika får utbetalt hver måned er Rand 1270,00. Fra 2014 blir dette beløpet forhøyet til Rand 1350,00. Det siste tilsvarer: NOK 756,00
Her er noen av svarene jeg har fått:
– Det blir å leve fra hånd til munn
– Den dagen i måneden jeg får utbetalt mine 1270,00 Rand går jeg å kjøper maismel for å sikre at jeg holder sulten unna i måneden som kommer
– Deretter forsøke jeg å betale tilbake de jeg har lånt små beløp av i måneden som gikk
– Så ber jeg til Gud om at ikke sykdom eller annet vil inntreffe: ”God is my safety”
– Jeg har noen små inntekter på si ved å selge grønnsaker
– Jeg trenger ikke så mye. Nå begynner mine gamle sko å bli slitte. Kineseren i butikken her i Izingolweni selger billige sko, og jeg sparer til nye
Kommentarer:
– Maismelet fører til stor feilernæring i Sør-Afrika. Du finner en stor posent av befolkningen som eser ut av maismelet og som pga fedme nesten ikke makter å bevege seg
– Forskning viser også at “hånd-til-munn livet i knapphet” reduserer både problemløsningsevnen og initiativet til mennesket
– Vi kan undre oss på hvorfor vi møter såpass mye likegyldighet blant fattige. Jeg forstår det godt. Det er bare å forsøke å leve i de fattiges sko et par måneder så kommer erkjennelsen av seg selv. Likegyldighet (indifference) er trolig en svært god sjelelig overlevelsesmåte når håpløsheten har festet seg!
– Det er derfor imponerende når mange fattige orker å ta del i protestbølger—selv under slike kår!
III: Til refleksjon om bistandsproblematikk
Kanskje elementer i et sitat fra president Abraham Lincoln har en viss relevans i bistandsarbeid? Han sier: ”Du kan ikke styrke de svake ved å gjøre de sterke svake. Du kan ikke skape framgang ved svekke lysten til driftighet. Du kan ikke hjelpe lønnsmottakeren ved å ødelegge eller marginalisere arbeidsgiveren” Abraham Lincoln
Hilsen
Rolf Olsen
styreformann GDCS
