Fortøyningsringen på Smedholmen vitner om en lang, lang maritim historie. Om ikke selve ringen er flere tusen år gammel, så vet vi det har ligget skip mellom disse holmene helt tilbake til vikingtida og lenge før det. Dette var det ideelle stedet å vente på høvelig vind. Enten seilasen gikk nordover eller sydover.
Selveste Olav den hellige samlet flåten sin her i 1027. Så mange skip tett i tett, førte til at man trolig kunne gå tørrskodd fra holme til holme. Det må ha vært et yrende liv.
Øst for Smedholmen ligger Herøy. Det er herfra kommunen har hentet navnet sitt. Vel vitende om hvilken unik posisjon denne øya har hatt i uminnelige tider. Med sine farbare leder inn fra alle himmelretninger og ly for storhavets vær og bølger, var det ikke rart at dette tidlig ble en møteplass og et handelssted. Her har det nok vært gudehov før kristningen av landet. Og kirke allerede fra 1100-tallet og fram til forrige århundre. Kanskje til og med et kloster? Hvem vet?
Det var spesielt å legge til ved Smedholmen i går. Jeg har vel seilt kloss forbi både Smedholmen og Herøy seks, syv ganger de siste 12 årene. Men sett fra leia og ut fra kartet, innbyr ikke akkurat området til utforskning med en kjølbåt som stikker 2,6 meter dypt. Tvert i mot!
Men da jeg fant ut at røttene mine på morssiden faktisk kommer herfra, ble et landhugg atskillig mer interessant. Øya Smedholmen kalles nemlig på folkemunne for Myrstadholmen. Oppkalt etter Myrstadfamilien. Min mors familie. På denne lille holmen, bygde min tippoldefar Ola Paulson Myrstad et lite hus. Der ble sannsynligvis både min oldefar Elias og bestefar Olav født.
Oldefar Elias hadde tydeligvis gode evner som forretningsmann, og overtok i 1917 selveste Herøy gård på naboøya. Her drev han sildesalting sammen med en kompanjong samt driften av gården. Etter 10 år gikk det dessverre ikke lenger. Jeg er blitt fortalt at det skyldtes at han hadde skrevet under på en veksel (garanti) for en kamerat som gikk konkurs. Dermed gikk også han over ende. I sinne rasket han med seg en antikk sofa og plasserte både den og kjerringa i båten. Så rodde han til Ålesund. Der endte han sine dager som baker i 1934.
Min bestefar Olav, var 28 år gammel da oldefar måtte reise fra Herøy. Han hadde nok forlatt redet for lengst da. Men det er rart å tenke på at han i mange år løp rundt på disse øyene og holmene og sikkert lekte og fant på fantestreker som barn flest.
Det var utvilsomt ukens høydepunkt å få komme inn på Herøy gård som i dag er museum. En staselig bygning som er flere hundre år gammel. Med sine lave dører, tak med underliggende takbjelker og smårutete vinduer, kan man ikke annet enn å få gode «vibber». Dette er kultur!
Og tanken slo meg: Min oldefars sofa. Den han rasket med seg i sinne. Den burde jo egentlig tilbakeføres til dette huset. Det er faktisk mulig, for den står nemlig på «lager» hjemme på Bru. Arv etter mine foreldre.
Det må vel kunne kalles å «slutte ringen»?
Vel overstått helg!
Jan Eirik
Synes du Ukas høydepunkt er verdt å lese? Hvis du ikke allerede bidrar til Impandes utdanningsfond, må du gjerne omsette verdien i et bidrag. Se leviata.no/Bli giver
