Første spant og førstefødte, Ingvild. År 1981 på Riis gård i Ås. Det skulle komme flere av begge slag!
4 km. med sløyfer (lister) ble festet på spantene- På denne måten oppnådde vi en dobbeltkrummet overflate som i prinsippet gir masse styrke, jfr. egg!
Det var den gang man var ung og sprek. Merk stigens plassering, ikke helt i tråd med dagens HMS-regler. Her legges siste hånd på teltstengene som ble sveiset opp på gårdsplassen til svigerfar på Ullern. Han delte nok ikke min entusiasme for oppgaven.
Det ble et gedigent telt: 14 m langt, 8 m bredt og 6 m høyt. Åpent i begge ender for å få sirkulasjon, noe som var fint når man støpte glassfiber, men mindre bra når den første høststormen kom. Flott spinnaker da gitt, havnet på nabogården.
Sommeren 1981 ble brukt til å bygge pluggen (formen), telt og stillas i 2 etasjer. Så i 1982 ble de første mattene med glassfiber lagt på et underlag av plastfolie som var testet ut ift. å tåle polyester. Det vi imidlertid ikke hadde testet, var plastens oppførsel når polyesteren begynte å herde. Da utviklet den varme, noe som gjorde at plastunderlaget boblet opp med form nesten som eggekartong. I steden for å rive av alt å begynne på nytt, gjorde vi den tabben å fortsette støpingen. Etter 4 lag med 600g-duk, måtte vi innse at det bare ble værre og værre. Og det var heller ikke lenger mulig å ta av det som var støpt uten å ødelegge pluggen. Dermed gikk hele den sommeren med til å sparkle og slipe mikroballonger (superlett sparkelmasse).
Så ble det støping hele sommeren 1983 og -84 med påfølgende enda mer sparkling før grunning og maling! Så, endelig kunne skroget snus. Det ble gjort enkelt: En del bildekk ble lagt ut på den ene siden. Deretter festet vi en vire øverst på kjølen. Med en jekketalje trakk vi så skroget over ende. Da det passerte vippepunktet, hold vi igjen på motsatt side med et par tau som var slått noen ganger rundt hvert sitt tre. Slik kunne vi styre skroget ned slik at det la seg pent og pyntelig oppå bildekkene. Dette er det første bildet tatt av skroget i vannrett posisjon mens det fortsatt ligger på dekkene. (Snuoperasjonen ble filmet med Super 8-film. Skal få den digitalisert og etter hvert lagt ut på nettet).
Endelig på rett kjøl! Legg merke til trestokken i baugen. den går fra vannlinja og helt ned. Tilsvarende ligger det en stråkjøl i tre under hele kjølen. For 8-10 år siden ble den skiftet ut pga. mark. Da ble både stråkjølen og et langt stykke opp i baugen beslått med 8 mm stålplater. Hensikten med dette arrangementet har vist seg å være gull verdt etter diverse grunnstøtinger gjennom årene. Et par, tre har vært av det harde slaget! Isteden for ødelagt glassfiberlaminat med påfølgende raskt behov for slippsetting, har «støtfangeren» både dempet slaget mot skroget og redusert skadeomfanget til et minimum. Kun litt utskifting/retting av bulket stål har vært nødvendig. Burde vært standard på alle glassfiberskrog – spør du meg!
Vel, litt mer enn maling ble det: Alle sylindre, stempler og lagere ble skiftet. Toppene slipt og ventilene slipt til på verksted. Med 230HK og en utrolig driftsikker motor, har jeg ofte gledet meg over denne jernklumpen på ett tonn! Ikke så fryktelig tørst heller. Ca. 8 liter i timen på drøye 7 knops fart (50l/8,5 knop!)
Etter mange års etterlengted behov, ble propellanlegget i 2011 bygd om til vribart. Det merkes godt at vi ikke lenger har en diger «blomkål» hengende bak båten når vi seiler. Dessuten er den sømløse overgangen fra seil-motor-seil fantastisk. Før måtte vi bruke en kile for å holde propellakslingen i ro under seiling. Propellen drar nemlig med seg gearkassa rundt. Problemet er at kassa ikke smøres hvis motoren er avslått. Altså en opplagt oppskrift på havari. Nå stiller vi bare propellvingene i nøytral når seilene tar tak og slår av motoren. Ingen vending opp mot vinden for å få ned farten i båten slik at akslingen sakket ned såpass mye at vi kunne sette inn låsekilen. Effektivt og ikke minst sikkert!
Alle skott består av stenderverk (36×48 imp.) kledt med 12mm finer på begge sider. Isolert med Rockwool lydmatter unntatt mot skutesida. Der, og tilsvarende i dørken er det skummet opp med polyurethanskum. Bjelkelag i dørken er laget i 2×4 imp. Både skuteside og underside av dekk er skummet opp og gir oss en kondensfri og tørr skute uansett vær. Isolerer også godt mot varmen sommerstid! Dekk og overbygg er lagt opp på laminerte dekksbjelker (West Epoxy), kledt med 12 mm finer og deretter belagt med 10 lag med klassfiberarmert polyester. Solid, men sterkt, som en kollega pleier å si!
Endelig tid for sjøsetting, sommeren 1989. Ferden gikk fra Ås til Oppegårdhavna med ca. 10 centimeters klaring under galgene over motorveien ved Tusenfryd og full bredde innover Gamle Mossevei. Og selv med 6 tonn med overlast på hengeren og uvitende politieskorte, gikk det hele etter oppskriften.
Den førstefødte er også blitt litt større. Det var en fornøyd gudmor som døpte skuta Leviata og naturligvis en lykkelig far som poserte for Østlandets Blad da båten endelig fløt rett og tett på fjorden.
Først i 1994, 5 år senere var det nok penger i kassa til å kjøpe seil og rigg. I mellomtida ble båten brukt som ren motorbåt. Til og begynne med innredet med campingbord, stoler og flatseng. Men vi kom oss i hvertfall ut på sjøen. Masta på bildet var en av de mange trærne som ble hugget for bruk under Lillehammer OL. Behørig svimerket med OL-logoen i bunnen. Isteden for flaggstang, ble den dreiet, epoxybehandlet og rigget opp som mast på Leviata. Der har den stått som en påle helt til i fjor (2012) og har seilt både over Nordsjøen, langs hele norskekysten og krysset Barentshavet i sine aktive år. Nå ligger ei ny mast å venter på å bli reist til våren (2014).
En stor dag!
Våren 2014 blir skuta rigget ned ca. 1,35m. Storseilet reduseres tilsvarende 1.rev og fokk og klyver reduseres tilsvarende. I tillegg syr vi en gennaker for lettværsseilas i stillebeltene. Dette gjør skuta atskillig mer håndterbar for en mann ombord. Takk til Tor Erling Gransæter som har regnet og tegnet
Leviatas skrog er tegnet og konstruert av ingeniør/kunstner Jone Ketil Rimestad
Og dette er de nakne fakta. Til kai på Steilene en myk høstdag. Husker jeg ikke helt feil var det fra en guttetur med Abildsøgutta.
