Av natur anser jeg enhver motgang som en fiende. Jeg trenger intet mørke for å glede meg over lyset. Intet blodslit for å kjenne lykke. Trigges ikke av motbakkene. Bare putt meg direkte i Paradis og jeg vil garantert bli glad. Selv uten smerte og sorg som bakteppe. Slik er mitt sinn.

Likevel. Eller kanskje derfor? Jeg har enormt behov for å finne mening i motgang. Da lille Håkon kom til vår verden med et ekstra kromosom, skrev jeg sorgen fram til en bok. (Et sjeldent barn, Aschehoug 1993). På omslaget lyste en regnbue. Regnet og sola, gråten og gleden. Sammen skaper de noe himmelsk vakkert. Senere søkte jeg jobb i en organisasjon med Menneskeverd i navnet sitt. Livet selv dyttet meg i ryggen. Myndig, mildt og ikke uten smerte. Men med mening.

I 2007 oppdaget legen en hissig lymfekreft. Jeg overlevde sykdommen (tydeligvis). Men jeg ble brått en av NAVerne, og en tung trøtthet tråkker meg på tærne hver eneste dag.

Det ble en lang og ennå uavsluttet forsoningsrunde. Dette lille, rare livet mitt, hva ble det ut av det? Var det noe som burde vært snakket om? Hva trodde jeg egentlig om livet etter dette livet? Var det tilfeldig at nettopp dette rammet meg? Sykdommen fikk og får de store spørsmålene til å synes bedre. Behovet for mening i det lille og i det store forsterkes. Jeg kryster sitronen daglig. Innerst inne er saften søt. De gamle ville sagt: Det er nok en mening med det. Jeg vil si: Jeg prøver å skape en mening av det!

Men jeg funderer ofte på om mennesker som har det mye verre enn meg også tenker som meg. Om det går an. Jeg ser for meg en liten gutt på skoleveien, fryktsomt lister han seg forbi gutta boys. De er rusa og de har kniver. Når han kommer hjem er det kanskje mat. Til natten vil han høre mamma gråte i puta. Fordi pappa nylig døde, av AIDS, som så mange andre i Afrika. Jeg ser en liten gutt som drømmer om utdanning, fordi han vet at det er veien til et bedre liv. Fordi han tror at utdanning kan gjøre livet mer meningsfylt.

Han er kanskje en av de sju unge fra Sør-Afrika som får stipendstøtte fra Skipper`n sitt Utdanningsfond eller en av de flere hundre som kommer til å få det. Han har garantert et vanskeligere liv enn meg. Hvordan tenker han? Hva om han aldri får sjanse til noe annet enn å bli en av gutta med dop og kniv? Vil han da tenke at motgangen, den må bøyes og tøyes slik at den snur seg mot noe bedre?

Verden er dessverre ikke et paradis. Verden er et drama. Og jeg har ingen troverdighet som tilskuer. Det har motgang vist meg. Så langt.

Hilsen Elisabet

skipperfruen

Vil du bidra til at utdanningsfondet vokser? Kontonummeret er 9365 20 08141. Merkes Utdanningsfondet. Vil du vite enda mer? Se impande.com NB: Alle midler går uavkortet til fondet.