Den siste uka har bydd på ganske ulike opplevelser. Møte med nye mennesker, heftige naturinntrykk og bekreftelse av vennskap. Alt opplevd innenfor den snevre geografiske rammen Søre Bjørnsund som ligger utenfor Bud i Møre og Romsdal.

Hit kom Leviata mandag kveld og fortøyde langs fiskebåtkaia etter 4-5 timers seilas fra Kristiansund over Hustadvika. En uproblematisk seilas med mye motorseiling. Men likevel, som alltid, deilig å gå til køys i ei trygg havn etter å ha nådd dagens mål. Dette med mestringsfølelse, er noe jeg aldri blir mett av!

Stein Harald og Mette-Marit sto på kaia neste formiddag. «Vi har Googlet deg», ble starten på gjensidige besøk og flere trivelige samtaler. For ikke å snakke om fiskekaker, sveler og sunt bakeverk som rett som det er har blitt meg til del.

Dette gjestfrie paret har et hus her. Brukt som feriested for voksne og barn i en årrekke. Men i år er det første gang de har tatt seg tid til å «overvintre» på øya fra november til påske. Med unntak av sporadiske besøk og håndverkere på bygningen rett over vågen, er de helt alene på Søre Bjørnsund. En spasertur her er unnagjort på 10 minutter og været er stort sett «innevær» på denne tiden av året. Slike forhold forutsetter et «bærekraftig samliv»!

Jeg fikk også god nytte av deres kunnskap om de lokale værforholdene. Under stormen Dagmar for noen år siden, beveget veggene i huset seg så mye at vindushaspene røyk og måtte erstattes med ståltråd for å holde vinduet inntil! Vannet fosset over moloene som strie elver og vindhastigheten bare økte og økte til langt over 50 ms over lengre perioder.

I påvente av stormen Tor på fredag, gjaldt det å fortøye Leviata på det minst utsatte stedet. Stein Harald anviste «konteinerbrygga» som beste alternativ.

Jeg må innrømme at jeg aldri har opplevd på kroppen eller målt orkan styrke på vindmåleren ombord. Dvs. over 32,7 ms. Denne gangen skulle kanskje bli den første. Derfor gjaldt det å forberede seg:

Alt «løsøre» ble fjernet fra dekk. Det samme ble de store solcellepanelene. Fokka som vanligvis henger beslått med halsen løftet opp, ble tatt ned og surret fast til klyverbommen på dekk. Jolla ble fortøyd etter alle kunstens regler i le og fortøyningene i land ble supplert med ytterligere trosser av grov kaliber. Vi var klare!

Fortøyningsplassen skulle vise seg å være perfekt. Men selv her i le, leste vindmåleren i masta orkan styrke i kastene utover kvelden. På bakkenivå var det imidlertid atskillig roligere og Leviata beveget seg ytterst lite der hun trakk moderat i fortøyningene uten å berøre bryggekanten i lo. Slik ble det heller ikke noen gnikking mot brygga som gjerne generere en del støy ombord.

Nå skal det sies at Tor ikke kan sammenlignes med Dagmar i styrke på Søre Bjørnsund denne gangen. Men det var likevel spektakulært å se vågen stå i kok, oppleve regnet som kom i vannrette driv og høre den voldsomme vinden som blandet seg med bruset fra havet utenfor og ble til en kakafoni av støy.

Da var det deilig å trekke hodet tilbake og ned i den varme, tørre og lyddempende salongen i Leviata. Vel vitende om at alt var under kontroll!

I går formiddag fikk jeg en melding fra min forlover, Sverre. Han fyller 60 år i vår og skriver følgende:

«På invitasjonen vil det stå at jeg ønsker meg en gave til Gamalakhe. Jeg vil også legge ut en link til hjemmesiden. Hvis du/dere har anledning til å komme, hadde det vært fint og meningsfylt om du kunne si noen ord om prosjektet».

I en periode da jeg gjerne skulle sett at pengestrømmen inn til Impandes Utdanningsfond hadde rent i litt striere strømmer, varmet det en innsamlers hjerte med tanke på potensialet som her ble tilbudt.

Men mye viktigere enn det: Den gode følelsen av at en gammel og god venn strekker seg enda litt lenger (allerede giver!) og stiller seg solidarisk med et prosjekt jeg har levd med døgnet rundt i over 3 år. Det er en bekreftelse av vennskapet vårt som betyr uendelig mye for meg!

Så til det som tross gode sosiale opplevelser og mektige naturopplevelser, må dette bli denne ukas høydepunkt.

Takk, Sverre! Jeg kommer!

Vel overstått helg til dere alle!

Jan Eirik