Innsamlingen til Impandes utdanningsfond, er et 100% politisk og religiøst uavhengig prosjekt. Slik er det beskrevet på leviata.no og slik vil det fortsatt være.

Men nå er det en gang slik at jeg i fordums tid ble uteksaminert fra Menighetsfakultetet (MF) med teologisk embedseksamen og fra Universitetet i Oslo, etter å ha gjennomført det praktisk teologiske seminar der. Det innebærer at jeg fortsatt kan melde meg til tjeneste i Den Norske Kirke når jeg måtte ønske. Om kirken ønsker meg, se det er et helt annet spørsmål.

På denne bakgrunn, håper jeg på forståelse for at jeg i dag knytter noen betraktninger til kirkens påskebudskap. For dere som ikke måtte vite det: 1. påskedag er kirkens viktigste merkedag og feires i dag over hele verden.

Det er tre teologer som de tre siste dagene har fått meg til å våkne en smule fra min muligens teologiske dvale.

Karl Gervin, seniorprest i Oslo Domkirke, har skrevet boka «Har kirken mistet sin hukommelse?».

Bjørn Eidsvåg, «rockepresten», ga på lørdag et langt intervju til Dagbladets Magasinet.

Og biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin bispedømme, var i dag liturg og holdt prekenen i Bergen domkirke.

Hvorfor Gervin? Hans bok beskriver hvordan vår lutherske kirke ved reformasjonen på 1500-tallet kvittet seg med store deler av kirkens tradisjon. Det var ingen tvil om at den katolske kirke var ute og kjøre med sitt salg av avlat og handel med sjeler inn og ut av skjærsilden. Og at endringer var på sin plass. Reformatorene skar derfor inn til beinet og lanserte adjektivet «alene» med brask og bram: «Nåden alene, troen alene, skriften alene – og ikke minst Kristus alene». Slik preget de det lutherske kirkelivet helt fram til våre dager.

Gervins anliggende er at mye bra også gikk tapt i og med reformasjonen. I denne sammenheng skal jeg bare nevne hans beskrivelse av hvordan den katolske kirke har klart å beholde sine gudstjenester og kirker som hellige og helt unike ift. andre former for sammenkomster og lokaler. Og i større grad enn vår egen kirke.

Når du går til katolsk messe, går du inn i Guds hus for å tilbe ham. Du er på et hellig sted og det forutsettes at du oppfører deg deretter. Ydmykt og tilbedende. Man kan gjerne korse seg, tenne lys og det brenner ofte røkelse som er med på å skape en spesiell atmosfære. Ulikt andre former for samvær.

Dette holdes fram som en motsats til vår kirke som i større og større grad gjør om kirkerommet og gudstjenestene til ordinære forsamlingslokaler fylt av underholdning. Underholdning som i konkurranse med all annen tilgjengelig underholdning i dagens samfunn, neppe hevder seg spesielt godt.

Skal kirken overleve som kirke, må den tørre å være seg selv. Tørre å forkynne bibelens budskap og ikke være så opptatt av å være «likt» og dermed underholde mer enn å utfordre. Slik jeg forstår Gervin. Men les selv. Her er mye mer spennende stoff fra vår kirkes tapte tradisjon. Han har i hvert fall klart å utfordre meg!

Hva så med Eidsvåg? Han skal man ta alvorlig fordi han har stor påvirkningskraft også langt utover kirkelige miljøer. Han elsker å provosere. Noe jeg husker godt fra vår felles studietid på MF.

Dagbladet har virkelig fått fram dramatikken slik de har plassert ham sittende på (sin fars?) kiste med en rykende, feit sigar i den ene hånden og et glass rødvin i den andre mens selve rødvinsflasken står flankert foran den hvitmalte kisten. Tøft!?

Hva har han på hjertet? Jo han snakker innsiktsfullt om forholdet til sin far og sin dårlige samvittighet i så måte. Her kan man lære ett og annet hvis det ikke allerede er for sent.

Så forteller han at han «like lite tror på at Jesus faktisk for opp fra dødsriket og nå sitter ved Guds høyre hånd, som at han selv kommer til himmelen». Hans tolkning av den kristne lidelsesfortellingen, er at den representerer «dramaet om oss selv; alle svikene, skuffelsene, håpet og kampen – men også feiringen av at livet er sterkest». Riktignok holder han fast ved at påskedramaet er «spennende fortellinger», men slik jeg forstår ham, knapt noe mer.

Jeg skal ikke starte en debatt med Eidsvåg her, men forundrer meg litt over uttalelsen om at «livet er sterkest». Påstanden kan synes gyldig innenfor botanikken, men virker ikke overbevisende når vi ser på menneskenes tilværelse. Spesielt ikke i dagens voldelige verden der lidelse og død preger en hver nyhetssending så til de grader at man nesten kan begynne å lure på om det er endetidstegn vi er vitne til.

Hvis utsagnet skal ha noen logisk gyldighet, må noen ha seiret over døden. Hvis lidelses- og oppstandelseshistorien kun er en fortelling, er det fattig trøst. I hvert fall for meg! Da er ikke «livet sterkest»!

Så var det biskop Nordhaug. Han holdt en engasjert og festlig preken i Bergen domkirke i dag. Fylt av glede, latter og alvor som det sømmer seg på en festdag. I en «ordentlig» kirke preget av århundres tradisjon. På selve oppstandelsesdagen!

Det ble en sterk opplevelse å virkelig kjenne gleden ved at Jesus faktisk sto opp fra de døde. Slik kirken har forkynt i over 2000 år. For at også vi skal seire over døden! Tro det eller ei, men det er faktisk fortsatt kirkens budskap!

Uten tvil ble feiringen i Bergen domkirke denne ukas høydepunkt!

Fortsatt god påske!

Jan Eirik

PS: Håper jeg ikke har støtt noen med disse refleksjonene ifb. med et religiøst nøytralt prosjekt. Men dette ble faktisk ukas høydepunkt for meg og jeg følte for å utdype hvorfor. Jeg er inneforstått med at flere av dere ikke deler min tro, men håper på tilgivelse for at den kom så tydelig til overflaten for en gangs skyld.