Ei jente på to år. Ei jente på tre år. Begge funnet voldtatt og kvalt på et offentlig toalett i en township utenfor Johannesburg i oktober 2013.
-Denne mannen fortjener ikke å leve! sto det på en plakat i havet av demonstranter etter udåden. -Øye for øye, ropte de, -tann for tann, liv for liv! Og påkalte hevnens nådeløse logikk og voldsspiral. Også inni meg blir det svart og ildrødt signal. Jeg har en datterdatter på to og et halvt, full av ynde og tillit. Jeg vet hva et lite menneske er verdt.
Jeg undrer meg på, hvordan skapes hjerter av stein?
Sør-Afrika (53 mill) er nå på verdenstoppen i familievold, kriminalitet og voldtekter. Hver eneste dag blir tre barn drept. Ett av disse tre drapene skjer hjemme, av foreldre eller slektninger (!). Hvert tredje minutt voldtas et barn.
En studie (2007) viser at vold i Sør-Afrika er blitt normalisert. En akseptert måte å løse konflikter på. Og, en metode for å oppdra barn.
Min fars generasjon måtte gå i skogen og sanke bjerkeris, bokstavelig talt «ris til egen bak». Hva lærte de? Jo, at «ingen har vel vondt av litt juling»! Men heldigvis fant noen kloke hoder ut at vold, uansett grad, ikke er bra for barns helse. I 1972 ble retten til avstraffelse av barn her til lands opphevet.
194 land har ratifiserte FNs Barnekonvensjon av 1989 (unntatt USA og Sør-Sudan). Her slås det fast at foresatte skal beskytte barna mot «alle former for fysisk eller psykisk vold». Men bare rundt 40 land har klare og forebyggende lovverk mot vold mot barn!
Millioner av barn i Sør-Afrika lever i frykt. Stadig ydmyket av de voksnes harde hender. Man regner med at en av tre blir traumatisert. Hva skjer når disse barna vokser til? Det innestengte raseriet, mindreverdsfølelsen, det kroppen har lært av volden, hvor skal de gjøre av dette?
Vold er et slags språk. Den forteller om urbanisering, arbeidsløshet, økende ulikheter, lett tilgang på dop og et gjennomkorrupt samfunn. Og jeg kan tydelig høre det rasle i tre skjeletter fra voldsutøverens koffert: Arven fra slavetiden, kolonitiden og apartheidtiden. I kofferten finner jeg få eller ingen dokumenter om godhet, barmhjertighet eller nåde.
Volden er størst der fattigdommen er størst. Hvis jeg tenker etter, er det logisk. Fattigfolk flest er uten høyere utdanning. De stiller bakerst i jobbkøene. Uten jobb, ingen penger til sikringskost for familien. Uten mat i magen, svak tålegrense for hva barn kan finne på. Håpløshetens sirkel.
Vold mot barn kan aldri, aldri forsvares. Men hvordan en kultur skaper steinhjerter, kan (i hvert fall delvis) forklares.
Og dermed … forandres?
Hilsen Elisabet
Del gjerne denne teksten med noen! Da kan flere være med på å øke Impandes utdanningsfond til Sør-Afrikansk ungdom. Impande støtter også kurs for foreldre i å oppdra barn uten vold. Se impande.com og leviata.no Kontonummeret er forresten 9365 20 08141. Alle midler går uavkortet til fondet.
