Så dere Angelina Jordan hos Lindmo på lørdag? Ei småjente utenom det vanlige, spør du meg!
Men la meg først innrømme at jeg ikke synes så mye om å trekke barn inn i rampelyset på denne måten. Og særlig ikke en slik kunstnersjel som denne 9 år gamle jenta. Jeg innbiller meg at hun må være svært sårbar.
Fra begynnelsen følte jeg derfor et sterkt ubehag mens hun sang med sin nydelige stemme og sine egenartede småjentefakter. Det skulle forandre seg, selv om jeg fortsatt har den samme prinsipielle holdningen til barnestjerner.
Noe helt annet. Forrige søndag drodlet jeg rundt dette om hvorvidt et høydepunkt måtte være positivt for å kunne kalles et høydepunkt. Det var før skuddene i Paris fredag kveld. Og denne tragedien var utvilsomt det som så langt hadde skapt mest følelser og engasjement hos meg
da jeg skulle begynne å jobbe med Ukas høydepunkt lørdag formiddag.
Men jeg innså jo umiddelbart at dette kan ikke og skal aldri bli kalt noe høydepunkt! Ikke tale om!
Derfor gikk jeg hele lørdagen å funderte på hvordan jeg skulle takle dette. Helt til jeg hørte Angelina lørdag kveld.
Ikke sangen hennes, men det hun leste opp fra kladdeboka si. Der hadde hun skrevet ned hva hun opplevde etter å ha gitt bort skoene sine til ei fattig jente i Midt Østen. Hør her:IMG_1106
«Akkurat der og da følte jeg at døra i hjertet mitt åpnet seg og at det ble fyllt med masse lys. Det var som om det fantes, fra jord til himmel, en trapp. Jeg klatret opp trappen. Det å kunne gjøre noe for et annet menneske, var så stort».
Tenk for en fantastisk motvekt som ligger i denne jentas budskap i forhold til den avskyelige «underholdningen» vi ble vitne til i Frankrike kvelden før.
Angelina ble ukas høydepunkt, uten tvil!
Vel overstått helg!
Jan Eirik
