Hva er det som gjør at en gammel gubbe som meg, pakker baggen full av ull og varme klær og reiser fra 27 varmegrader i sommer-Oslo til bitende nordavind og vintertemperatur i Bodø. Bare for ett døgns seiltur? Kan det være en slags avhengighet, tro?

Hvorfor er det så gjevt å bli hentet på flyplassen av Bernt, kompis gjennom mer enn førti år? Er det fordi vi endelig igjen kan «nerde» oss sammen inn i seilingens gleder og mysterier uten fare for å ekskludere andre fra samtalen? Det kan i hvert fall ikke være den trange soveposen han tilbyr meg og de få timene med søvn jeg får før startskuddet går neste morgen. Nei, dette har nok noe med kameratskap å gjøre!

Og hva i all verden er det som er så stas med å seile rundt ute på havet i 20 timer med kontinuerlig krenging, bitende vind, regnbyger og meterhøye bølger som gjør sitt beste for å kaste det lille båtskallet fra side til side som en liten kork? Noen vil kanskje mene at dette handler om gleden ved å mestre?

Men er det egentlig festlig når spinnakerseilet plutselig kommer dalene ned fra mastetoppen og legger seg pent i sjøen langsetter hele skutesida? Eller fører det bare til et nytt adrenalinkick som setter evnen til problemløsning der og da på prøve? Lærerikt er det i hvert fall på sett og vis!

Eller hva når det lille to-mannskapet etter 20 timer i sjøen, faktisk øyner en førsteplass i en av Norges tøffeste regattaer, og så ser seg slått med 2-3 minutter. Slått så og si på målstreken av to andre båter. Så marginalt, så marginalt! Det må vel være litt bittert?

Nei, ikke bittert, men selvfølgelig litt surt! Men så får vi høre om uhellene båtene foran oss har hatt og skjønner at hadde de seilt uten problemer, så hadde de vært enda raskere og det er slett ikke sikkert vi ville ha vunnet likevel (selv om vi ikke liker tanken).

Vi tenker ikke slik! Vi gleder oss heller over et fantastisk døgn og en unik seilas i Norges mest naturskjønne omgivelser. Nesten midnattsol gjorde lanterneføringen unødvendig og sola som brøt seg som stråler gjennom skylaget, nærmest som spotlighter ned over Verøy, frambragte et trolsk og overjordisk syn da vi rundet merket øst for øya.

Nei, vi tenker heller på «rittet» tilbake, time etter time for full spinnaker. Dette enorme seilet som ser ut som en ballong og gjerne har gilde farger og som nærmest må styres som en hest i full firsprang trekkende på en vogn. Det føles som å holde en tømme i hver hånd samtidig som rattet må dreies kontinuerlig fra side til side for at ikke båten skal skjære ut og sette baugen ned i bølgene. Det vi kaller å broache på godt norsk og som kan føre til ganske dramatiske resultater.

Vi tenker heller tilbake på gleden i det øyeblikket fartsmåleren målte max-fart på 11,4 knop, selv om det bare varte i noen få sekunder. Da følte vi virkelig at vi spilte på lag med naturkreftene!

Som bildet viser, skipper og mannskap gledet seg også ved premieutdelingen. Uten tvil ukas høydepunkt, selv om tanken allerede var der: Neste gang skal vi vinne!

Vel overstått helg!

Jan Eirik

Synes du Ukas høydepunkt er verdt å lese? Hvis du ikke allerede bidrar til Impandes utdanningsfond, må du gjerne omsette verdien i et bidrag. Se leviata.no og klikk på Bli giver.