8. infobrev
28.februar 2014
A voyage for madmen
Forrige brev ble kanskje vel praktisk og kanskje et litt kjedelig brev for noen av dere. Men jeg lovte å rette på det til neste gang. Jeg har nemlig nylig lest en meget interessant bok om den første regattaen jorda rundt alene, The Golden Globe Race, som ble arrangert av Sunday Times i 1968. Boka heter A voyage for madmen. Den har gitt meg mye å tenke på. Det har jeg lyst til å dele med dere. Denne gangen først og fremst bakgrunnen for og de faktiske forholdene rundt regattaen.
I juli 1967 ble Sir Francis Chichester slått til ridder av dronning Elizabeth II av Storbritannia. Han hadde seilt jorda rundt alene i en seilbåt, nesten uten stans, bare en kort stopp i Sydney i Australia. Dette ble betraktet som en nasjonal triumf. Noe som ble understreket ved at den britiske dronningen slo ham til ridder med det samme sverdet som hennes forgjenger, dronning Elizabeth I, i sin tid adlet Sir Francis Drake med. Det var etter at Drake som første engelskmann hadde gjennomført en jordomseiling med fullt mannskap i årene 1577-1580.
Allerede i 1898 hadde den amerikanske skipperen Joshua Slocum bevist at det gikk an å seile lange strekk på havet uten mannskap. Da hadde han seilt jorda rundt alene i tre år, hvorav ukevis på havet alene. Inntil da hadde det vært en almindelig oppfatning at dette ikke var mulig, siden havseilas forutsetter en styrmann ved roret døgnet rundt. Autopiloten var et ukjent fenomen på den tiden. Men Joshua Slocum, som var en erfaren seilskuteskipper, fant fort ut hvordan han kunne rigge seil og rorkult på sin Spray slik at hun seilte seg selv time etter time, døgn etter døgn, uke etter uke.
Men tilbake til Chichesters. Etter hans bedrift i 1966-67, var det bare et tidsspørsmål før noen ville gjennomføre en jordomseiling alene og uten noen stans underveis. I seilermiljøene, spesielt i England og Frankrike, ble en slik mulighet nå drøftet ved enhver anledning. Tidlig i århundret hadde Scott og Amundsen kjempet om å nå Sydpolen først. Det brygget opp til et lignende race, denne gangen til havs. Men nå mellom erkefiendene England og Frankrike. I den engelske avisen Sunday Times spekulerte de på hvordan de best skulle dekke en slik begivenhet. Satset de på å sponse én seiler, risikerte de å falle av lasset hvis vedkommende måtte bryte. Sponset de flere kunne det raskt føre med seg konflikter. Det var da idéen oppsto, en regatta rundt jorda, non-stop, for aleneseilere. En regatta ingen dypvannseiler kunne motstå!
Slik oppsto The Golden Globe Race, oppkalt etter seierspokalen, en gylden globus. Den som seilte raskest ville også motta 5000 pund, et ikke ubetydelig beløp i 1968. Reglene for seilasen var enkle: Enhver aleneseiler som startet fra England på en jordomseiling mellom 1.juni og 31.oktober 1968*, ble automatisk betraktet som deltaker. Seilingsruta måtte gå syd for de tre store kappene: Kapp det gode håp (Sør-Afrika), Kapp Leeuwin (Australia) og Kapp Horn (Sør-Amerika). Seilasen måtte avsluttes i samme havn som den hadde startet fra. Dessuten var det ikke tillatt å motta noen form for proviant, gjennstander, brev eller annen form for hjelp underveis. En tur i land var selvfølgelig utelukket. Ved å etablere The Golden Globe Race, sikret Sunday Times seg full kontroll over den begivenheten alle visste ville skje uansett. Smart!
Avreise utenfor denne perioden ville medføre så tøft vær rundt Capp Horn at man anså det for uforsvarlig å arrangere en regatta i den perioden.
Jeg var 13 år gammel da Sir Francis Chicester fullførte sin jordomseiling i 1967. Båter og seiling var ikke det som fenget meg mest i den alderen, så Golden Globe Race fikk jeg ikke med meg. Ikke før 14 år senere, vinteren 1982, da jeg kom over en bok som trollbandt meg fullstendig. Dette var den første vinteren etter byggestart på Leviata. Allerede tidlig på høsten begynte jeg å glede meg til neste sommer og planlegge det videre arbeidet. Som bussjåfør på deltid drømte jeg meg ut på havet, mens jeg fraktet passasjerer mellom Tårnåsen og Lysaker. Hver eneste pause på endeholdeplassene ble brukt til å tegne skisser av alle idéene som dukket opp. Det var ubegrenset med ting som skulle planlegges og tenkes ut. Motor- og propellinstallasjon, innredning, elektrisk anlegg, dekksutforming, rigg, seil og så videre. Men plutselig sto jeg altså med Bernard Moitessiers The long way i hånden. Fascinasjonen over selve båtbyggerprosjektet ble ganske raskt supplert med en voldsom lengsel etter havet. Oppleve havet slik Moitessier hadde gjort på sin jordomseiling. Kanskje lengselen ble ekstra sterk fordi jeg visste at det kom til å ta mange år før jeg ville være der. Realistisk sett hadde jeg stipulert med 10 år før båten ville være seilklar. Det skulle ta 13 år før rigg og seil var på plass, men da hadde vi riktignok brukt den som motorbåt i 4 år. I dag er dette 33 år siden. Er det slik at drømmer varer evig?
Bernard Moitessier var en av to franskmenn som deltok i The Golden Globe Race. De øvrige var seks engelskmenn og en italiener. Hver og én av dem kunne det ha vært skrevet bøker om. Det har også blitt gjort, blant annet A voyage of madmen. Men her vil jeg utelukkende konsentrere meg om to av deltakerne. Han som vant og han som tapte. Bernard Moitessier og Donald Crowhurst.
Nå vil nok dem som kjenner historien om Golden Globe Race raskt arrestere meg. For det første kan man vel neppe si at én person tapte når det var 9 deltakere og kun en vinner. Det må jo bety at det var 8 tapere. Det er korrekt. Men Donald Crowhurst tapte ikke bare regattaen. Han tapte livet, han tapte æren, han tapte alt! For det andre var det jo engelskmannen Robin Knox-Johnston som vant både The Golden Globe og de 5000 pundene. Hvordan kan jeg da hevde at franskmannen ble seierherren? Jo, fordi han vant sin sjel! Etter måneder alene til havs i båten sin Joshua (som han selv hadde bygd) sammen med delfiner, hvaler og alle slags sjøfugler, forsto han at livet besto av så mye mer enn å konkurrere med andre seilere om en gullkule og noen skarve penger. Ja, etter hvert gikk det opp for ham at Golden Globe Race i seg selv var en besudling av tilværelsen på havet. Derfor avbrøt han seilasen. Dette på et tidspunkt da han så og si var på oppløpssiden etter å ha rundet alle de tre kappene og lå an til å vinne både the Golden Globe og de 5000 pundene. I steden fulgte han sin indre stemme og la kursen østover fra Falklandsøyene og fortsatte å seile i sitt elskede element i ennå et halv år før han endte opp på Tahiti. Den gang verdens lengste seilas alene uten stans. På denne måten vant han alt: Livet, æren og fred med seg selv!
Det var ikke mulig å legge fra seg boka til Bernard Moitessier. The Long way ble en besettelse. Tenk å kunne oppleve noe slikt. Tenk om min båt, foreløpig bare i form av en plugg, kunne bringe meg ut på en slik fantastisk reise? For en drøm!
Imidlertid blir jeg også utfordret av skjebnen til Donald Crowhurst. Om enn på en annen måte. Han innså tidlig at hverken båten eller utstyret ville holde jorda rundt. Derfor ble han liggende i månedsvis i Atlanteren og sende falske posisjonsrapporter, slik at det så ut som om han beveget seg rundt kloden. Da han til slutt skjønte at han ville bli avslørt, valgte han å ta sitt eget liv ved å senke seg ned i havet. Dette etter mange dager med dagboknedtegnelser som tydelig viste at han var i ferd med å miste forstanden. Hvordan kunne det ende slik? Kan skjebnen hans også forstås?
Tankene mine har gjennom mange år beskjeftiget seg med disse to så radikalt forskjellige utgangene av regattaen The Golden Globe Race. Og det gjør de fortsatt. Det vil jeg komme tilbake til i et senere brev. For ordens skyld må jeg likevel nå avslutte med å fortelle litt om ham som rent teknisk vant denne jordomseilingskonkurransen, den unge engelskmannen Robin-Knox-Johnston i sin Suhaili. Ingen skal ta fram ham æren for hans bragd. Suhaili var en liten seilskøyte med Colin-Archer lignende skrog. Etter å ha fått bygd båten av teak i India, seilte han henne hjem til England. Forholdsvis tidlig under The Golden Globe Race, oppsto det store lekkasjer helt nede ved kjølstokken. Disse klarte han utrolig nok å tette utenfra ved å dykke ned og stifte på noen lerretslignende strimler. Ikke lenge etter brøt vindstyringen sammen, men også han, i likhet med Joshua Slocum, fant ut hvordan han kunne få båten til å seile seg selv brukbart bare ved å trimme seil og ror. Han var på nippet til å gi seg flere ganger. Særlig et uhell med søling av batterisyre som endte opp i det en øyet, må ha vært utrolig tøft å takle. Den dag i dag kan man se at det venstre øyet hans ikke er bra. Men som kjent: Brittene gjør det for England! Det var drivkraften hans: Nasjonalstoltheten som gjorde at han aldri kunne gi opp. Ikke ulikt hans landsmann Scott som også nådde sitt mål for fedrelandet: Sydpolen. Men som så tragisk omkom på returen.
Med sin seier i The Golden Globe Race, skrev Robin Knox-Johnston seg for alltid inn i den stolte engelske sjøfartshistorien. Han har vært involvert i det meste innen seiling siden da. Til hans ære skal det også nevnes at han ga de 5000 pundene til avdøde Donald Crowhursts kone. Det står det respekt av!
Vi snakkes igjen neste måned!
Jan Eirik
fortsatt jordomseiler in spe
follow on Twitter | friend on Facebook | forward to a friend
Copyright © 2014 Jan Eirik Breen, All rights reserved.
Du får denne mailen fordi du har takket ja til å følge Leviata jorda rundt og samtidig bidra med et avtalt beløp til Gamalakhes Utdanningsfond for hver nautisk mil skuta seiler. Du er en av prosjektets viktigste støttespiller. Takk skal du ha!
Our mailing address is:
j-eibre@online.no
Jan Eirik Breen
Bru-fjellveien 2, Siggerud, Norway
Ski, Akershus 1404
Norway
Add us to your address book
Email Marketing Powered by MailChimp
unsubscribe from this list | update subscription preferences
