Fram fra glemselen

Hei alle givere!

I dag fyller jeg faktisk 60 år. Ble altså født den 27.april 1954 i Sandviken i Bergen, for de som måtte ha interesse av å vite det. Der bodde jeg mine første tre leveår i en av de tre største høyblokkene som til da var bygd i byen. Mener å huske at leiligheten vår var ganske høyt oppe i etasjene og min onkel Per fortalte meg en gang at han misunte meg gleden jeg må ha følt da jeg slapp en melkeflaske fra øverste etasje i trappesjakten. Samme onkel klagde foresten til modern og sa at guttungen måtte komme seg ut av lekegrinda og få frisk luft. Ja, sa mor, ta han med deg en tur, du. Mindre enn en halv time senere var onkel tilbake med slipset på tvers og håret til værs: Sett ham i grinda! Han har prøvd å ta livet av seg kontinuerlig. Jeg er helt utslitt!

Utenfor blokka vår, var det en gressbakke som gikk ut mot en ganske høy skrent. På den ene siden var det en slak skråning som egnet seg ypperelig for kjøring med akebrett når det var snø. På mottsatt side, gikk det 3 meter rett ned i asfalten. Siden det gikk så tregt der alle de andre barna akte, hoppet jeg like godt rett utfor skrenten. Det gikk veldig fort og gjorde veldig vondt!

For 2 år siden var jeg tilbake i Sandviken for første gang. Har riktignok vært mye i Bergen opp gjennom årene, men aldri besøkt gamle tomter. Men nå bestemte meg for å spore opp blokkene og se om jeg kunne kjenne meg igjen. Tvilte jo på det siden det var 55 år siden sist jeg var der.

Uten bil, begynte jeg like godt å spasere fra Bergen sentrum og ut gjennom Gamle Sandviken, som jo er et museumsområde av de sjeldne. Her ligger små, hvitmalte og bebodde hus tett i tett og vitner om en helt annen byggekultur enn dagens. Jeg spurte en eldre herre om veien og fikk mye historie om Sandviken med på kjøpet. Kan anbefales! Etter nærmere halvannen times gange, så jeg de tre høyblokkene foran meg.

Først virket alt fremmed. Blokkene var naturligvis rehabilitert utvendig og jeg visste heller ikke i hvilken av dem vi hadde bodd. Men så begynte ting å demre. Det hele minnet meg om det å møte mennesker man ikke har truffet på mange år. Da vi som tok teologisk praktisk seminar sammen på Blindern 1981, skulle møtes igjen 30 år senere, kjente jeg først ikke igjen noen. Jeg måtte spørre meg selv om jeg hadde kommet til feil sted. Så trådte ansiktene fram fra glemselen og ble mer og mer gjennkjennelig. Jeg kjente igjen fakter, framferd og talemåter. Innen kvelden var over, var de 30 årene visket ut.

Slik ble det også der i Sandviken. Terrenget steg fram fra glemselen. Det samme gjorde plasseringen av blokkene, utsikten mot sjøen og hovedveien på oversiden av blokkene. Så prøvde jeg å memorere meg fram til hvor jeg hadde hoppet utfor skrenten. Og jammen åpnet øynene seg for det også: Nå var det naturligvis gjerde der, men jeg hadde ingen problemer med å finne fram nøyaktig til der svevet startet for nå 57 år siden. En merkelig følelse!

Jeg ble sittende lenge i sommersola på en av benkene utenfor høyblokkene og se utover havet. Det ble en stund for refleksjon over livet og alt det har ført med seg siden den gangen. Der satt jeg lenge i takknemlighet til min kjære mor som naturligvis ofte tok meg ut av lekegrinda og kontinuerlig passet på at jeg overlevde alle barndommens farer. Hun hadde litt av en jobb!

Slike øyeblikk oppleves både som vemodige og lykkelige. Vemodige fordi jeg bærer i meg så mye jeg gjerne skulle ha delt, men som jeg vet ikke har interesse i den nye tiden vi lever i (er det derfor det blir mer og mer hyggelig å snakke med jevngamle som husker de «gamle dagene og tingene»?). Lykkelig fordi jeg opplever meg som priviligert!

Det skal nok bli mer mulighet for filosofering i tiden som ligger foran. Kun 3 måneder igjen til avreise fra Plymouth. Vi starter opp med familietur fra Bundefjorden 6.juli, så avreise Norge blir i realiteten da. Og tida løper veldig fort nå om dagen!

God søndag!
Jan Eirik

fortsatt jordomseiler in spe