13. infobrev sep. 2014
Målsetting: 650 000 kr. til GU-fondet før juni 2015!
Ingen tvil om hvor utfordringen ligger.
Sommeren er over. Det er uten blitt høst, selv om sola fortsatt varmer om dagen. Det ble en sommer med mange viderverdigheter som jeg skal komme tilbake til i et senere brev. Også min mors alvorlige sykdom preget sommermånedene. Men heldigvis er hun nå på vei tilbake til sitt gamle jeg. Utrolig sprek og oppegående i sitt 87.nde år. Og fortsatt minst like klar i hodet som sin sønn ( i den grad jeg kan skryte av det…).
Hva skjedde før sommeren? Flere har naturligvis lurt på hvorfor prosjektet er utsatt og ikke minst om motivasjonen for gjennomføring fortsatt er tilstede hos skipper´n? Til det siste er svaret ubetinget JA! Faktisk er jeg enda mer motivert, siden utsettelsen innebærer ytterligere muligheter for forberedelser og testing av båt og utstyr før avreise (man kan aldri være forberedt nok!) Men først og fremst fordi muligheten for å nå målet om 1 mill. kroner til Gamalakhestiftelsens Utdanningsfond nå er innen rekkevidde med en ny tidshorisont for avreisen.
Hva var så status i slutten av mai, begynnelsen av juni? Målsettingen om å seile jorda rundt og på den måten samle inn 1 mill. kroner til Gamalakhestiftelsens Utdanningsfondet (GU-fondet) for ungdom i Sør-Afrika sto fast. Men jeg ble så hektet av at jeg skulle seile i august i år uansett, at denne delen av målsettingen helt falt ut av hodet. På forsommeren dreide det seg bare om å få klargjort båten, få unna de praktiske oppgavene i heimen, avslutte pågående jobbprosjekter og så sette avgårde. Monoman som få! Ingen skulle være i tvil om at jeg kom til å reise!
Så var det altså at jeg våknet en lørdag morgen, tidlig i juni. Åpnet øynenen, så opp i taket og plutselig ble slått av følgende tanker: Hva gjør jeg med de kr.650 000 som jeg enda ikke har funnet givere til? Hvordan blir det å seile dag etter dag, måned etter måned og telle opp nautiske mil og vite at selv om jeg gjenomfører seilasen aldri så bra, vil jeg kun ha samlet inn 1 tredjedel av det som var målsettingen. Det som skulle være en drivkraft og inspirasjon over de 7 hav: Vissheten om at hver tilbakelagte nautiske mil var med på å gi ungdom i Sør-Afrika en ny mulighet, sto plutselig for meg som det helt motsatte: En daglig bekreftelse på et mislykket giverprosjekt!
Og hva ville Gamalakhestiftelsen tenke hvis jeg bare seilte avgårde? Var dette med innsamlingen bare en gimmick for å skaffe meg et alibi? Og at det til syvende og sist var viktigere å seile enn å samle inn midler likevel. Pleasure before duty?
Og sponsorene? Vil tro at velvilligheten derfra ikke minst skyldes prosjektets gode formål. Ser for meg tankene: Akkurat, ja, han sørget for å sikre seilasprosjektet økonomisk og utstyrsmessig og så bare seilte han av gårde. Helt uinteressert i den filantropiske delen av prosjektet.
Sjelden har jeg tatt en såpass viktig avgjørelse så kontant. Det var som om det sto skrevet med store bokstaver i taket: DU MÅ UTSETTE AVREISEN TIL DU HAR SAMLET INN 1 MILLION KRONER TIL GU. Jeg hadde ikke noe valg!
Nå, drøye 3 måneder senere er jeg like overbevist om at dette var en riktig avgjørelse. Etter en lang og flott sommer med mye båtliv, er jeg nå klar for en høst, vinter og vår som i hovedsak skal vies «giveraksjonen». Og nå uten forstyrrelse av ulønnsomme byggeprosjekter og omfattende rehabiliteringsoppgaver på Leviata!
Fokuset er klart: GU-fondet skal fylles opp før juni 2015!
Med vennlig hilsen
Jan Eirik
fortsatt jordomseiler in spe…
PS: Forrige brev ble signert «fortsatt skipper in spe» – jeg gremmes!
