That’s what friends are for…

Nedenfor kan dere lese deler av en mail jeg nylig fikk. Mailen er fra en av giverne til prosjektet:

» jeg (uansett hva du sier) er bekymret over hva du skal legge ut på. Slik sett har jeg tenkt på at jeg ved å støtte dette opplegget ditt oppmuntrer til og «driver» deg inn i noe jeg personlig egentlig kunne tenkt meg at du ikke gjorde. Når du attpåtil skriver på hjemmesiden og i brev til giverne at gavene og støtten du får legger et press på deg til å gjennomføre planen, så underbygger dette nettopp hva jeg faktisk misliker; at jeg kan bli «ansvarlig» for en eventuell ulykke du måtte bli utsatt for. Hvis det skulle skje deg noe på turen vet jeg at jeg vil tenke mye på, og være svært trist over at jeg har vært med på å legge press på deg til å gjennomføre disse planene. Derfor kjære Jan Eirik vil jeg gjerne si at; for min del må du gjerne få kalde føtter og backe ut når som helst hvis du skulle begynne å tvile på din lyst til å gjennomføre denne store seilasen. Jeg blir overhodet ikke skuffet (snarere tvert imot) om du skulle ombestemme deg. For min del kan de pengene jeg har forpliktet meg til å støtte prosjektet i Sør Afrika med, gjerne sendes rett dit uten at du behøver å seile jorda rundt.

Jeg skjønner at det ikke er slik du ønsker det, og at jeg ikke ser på dette på den måten du ser det, men for meg er det svært viktig å ha sagt dette. Jeg vet som sagt at jeg vil ta det ekstra svært svært tungt om noe skulle skje deg på turen nå når jeg har vært med på å gi støtte til den… Det er nesten så jeg vil be om å få sende pengene rett til Sør Afrika med en gang, og be om å bli strøket fra listen over givere til prosjektet i kombinasjon med seilasen…

Håper du kan ha forståelse for at jeg ser det slik.»

Selv om denne giveren har helt rett i at jeg ikke deler vedkommendes synspunkter, ble jeg veldig takknemlig over den varmen og omsorgen som ligger bak disse ordene. Spesielt fordi de kommer fra en giver og dermed beviser at dette ikke er noe forsøk på å vri seg unna oppfordringen om å støtte Gamalakhestiftelsens Utdanningsfond. Andre har også ytret tilsvarende meninger, men har løst det på den måten at de gir direkte til fondet uavhengig av om jeg seiler eller ikke. Det opplever jeg som svært ryddig og som et standpunkt det står respekt av. Jeg ønsker naturligvis ikke å presse noen inn i en posisjon der man opplever et ubehag ved å støtte prosjektet. Hovedmålet er tross alt å etablere et utdanningsfond i Gamalakhe på 1 million kroner som kan bli av stor betydning for barn og unge i regionen.

Når det er sagt, må jeg også få forklare hvordan jeg tenker rundt dette. Bakgrunnshistorien er et behov gjennom flere år om å fylle hverdagen med noe mer meningsfylt for andre mennesker enn det jeg har drevet med. Etter å ha undersøkt mulighetene gjennom flere av de tradisjonelle bistandsorganisasjonene, innså jeg at min kompetanse og alder ikke skapte den store entusiasmen der. Utviklingen av dette prosjektet begynte derfor med et spørsmål jeg stilte meg ifb. med min hovedinteresse, nemlig seiling: Kan det å seile kombineres med å gjøre noe meningsfylt for andre?

Svaret hadde jeg forsåvidt allerede fått i og med den fantastiske seilopplevelsen Elisabet og jeg hadde med båten To Fluer i Stillehavet i 2009. Vi seilte da fra Panama via Cocos Island til Galapagos sammen med 4 gutter som gjennom 3 års jordomseiling samlet inn 1 million kroner til UNICEF. Selve jordomseilingen var katalysatoren for et betydelig innsamlingsprosjekt som fortsatt lever og som nå er på full fart mot 2 millioner kroner. Se tofluer.com.

Ideen om bidrag pr. nautisk mil er heller ikke spesielt original. På KFUM/KFUKs årlige familieleir på Risøya, ble det såkalte DELTA-løpet arrangert. Der skaffet hver deltaker seg egne givere som forpliktet seg til å gi x antall kroner pr. runde deltakeren løp. Jeg husker at det tente meg skikkelig. Det å løpe runde etter runde og vite at hvert steg ble omgjort til klingende mynt som igjen ble gitt til et viktig bistandsprosjekt, var en virkelig trigger! At noen av dem som pliktskyldigst hadde satset på meg, ble mer og mer betenkt etter som rundene økte på, bekymret meg ikke spesielt.

Jeg hadde altså funnet en løsning på hvordan seiling kunne kombineres med å gjøre noe meningsfylt for andre. Spørsmålet videre ble å finne ut hva slags seilas som kunne vekke såpass stor oppmerksomhet at noen var villig til å sponse seilasen og andre til å gi penger til et verdig formål. Og som kunne tilfredstille mine egne behov for  seiling. Da dukket den gamle drømmen fra 1980-åra opp. Drømmen om å seile jorda rundt alene nonstop! Merkelig nok er det fortsatt ingen nordmann (heller ingen svensker!) som har gjort det. Det i seg selv er naturligvis et faktum som det ble fristende å gjøre noe med. Dessuten har ikke Elisabet noen interesse av å være med på jordomseiling, så det er derfor praktisk å gjøre det unna på kortest mulig tid. For begge parter :-).

Det har allerede vist seg at valg av seilas vekker oppmerksomhet og således bidrar med de nødvendige sponsorene. Jeg fungerer også slik at hvis jeg skal greie å gjennomføre krevende prosjekter, så må jeg ha glede av det jeg driver med. Selv om mye av tiden nå går med til å skaffe givere og sponsorer, et forholdsvis trivielt arbeid, så gir det mening fordi det peker framover mot det jeg liker best her i verden: Det å seile! Og enda bedre: Kombinasjonen av seiling og samtidig føle at man gjør noe nyttig for noen andre som virkelig trenger det! Jeg gleder meg virkelig til å seile avgårde og vite at hver nautisk mil Leviata tilbakelegger, er med på å fylle opp Gamalakhestiftelsens Utdanningsfond. Så konkret og så enkelt – når seilasen først er i gang!

Så til det prinsippielle: Er man medskyldig i andres ulykke hvis man har bidratt økonomisk til å hjelpe vedkommende slik at han/hun begir seg ut på noe som kan ende fatalt?

Hvis svaret er ja, må jo konsekvensen ut fra en etisk vurdering naturligvis bli at man avslår å bidra. Men hvis man avslår å bidra på et slikt grunnlag, gir jo det noen signaler, om enn de er utilsiktede:

• Først og fremst bekrefter avslaget en mistillit til vedkommendes vurderingsevne. Dette er farlig og han/hun kan ikke forstå sitt eget beste. Ved å la være å bidra, beskytter man vedkommende mot seg selv.
• Som en konsekvens av punktet overfor, viser man et ønske om å overta vedkommendes ansvar for egne handlinger. Hvorfor skulle man ellers bry seg? Det interessante her er faktisk at man ved et avslag på et slikt grunnlag, kan pådra seg et ansvar for noe man ikke kjenner konsekvensene av. Altså en motsatt effekt av det man søker å oppnå.
• For det tredje, et avslag om å bidra på et slikt grunnlag gir et signal om at man er villig bruke sin egen økonomiske evne til å tvinge vedkommende inn i valg han/hun ikke ønsker selv.

Jeg vil tro at de færreste ønsker å bli oppfattet som «bærere» av disse signalene som alle har et preg av styring og besservisshet ved seg. Tvert i mot, som innledningen av disse refleksjonene viser, er det utvilsomt omsorgen som styrer frykten for å bli medansvarlig. Jeg er ikke i tvil om det. Dessverre viser min prinsippielle tankerekke meg at en slik omsorgstenkning blir feil. Svaret på det prinsippielle spørsmålet må derfor også bli nei! Man kan ikke være medskyldig i valg man ikke har tatt, selv om man har bidratt økonomisk til at en person kan velge handlinger som kan ende fatalt for seg selv.

Det er viktig å legge merke til understrekningen under «på et slikt grunnlag«. Altså frykten for medskyldighet. Det kan naturligvis finnes mange andre argumenter for at man ikke vil bidra. De er ikke tema i denne forbindelse.

Dette var fornuftens og den prinsippielles tale. At man kan føle seg skyldig hvis ting går galt, er en helt annen sak. Jeg har ikke noe problem med å forstå dere som føler det slik. Derfor må hver og en selv ta stilling til hva man har «mage» til. Uansett kan man gi sitt bidrag direkte til Gamalakhestiftelsens Utdanningsfond. Da har man i hvertfall ingen grunn til å føle skyldfølelse for noe som helst. Tvert i mot!

Ha en god søndag!

Jan Eirik